Én arbeidsplass, og litt om produksjonsgangen

Ved årsskiftet 1950-51 lyste Arendal Smelteverk ut ledig stilling som assistent for materialforvalteren. Søknad ble sendt 31/1-1951, og 6/2 kom det muntlig beskjed om ansettelse. Det ble ikke skrevet noen ansettelsespapirer, og det kom aldri noe bevis på ansettelse. Slike formaliteter tenkte ingen på. Gleden og spenningen ved en ny jobb overskygget alt. Hadde en fått arbeid ved Smelteverket, var en sikret. Det var en solid arbeidsplass.

8. februar 1951 ble niste og termos pakket i rumpetasken, og ikledd grå vindjakke og ”monty-lue” (blå beret) gikk ferden til den nye arbeidsplass. Her skulle fremmøtet skje kl. 0830. Det var gitt lite informasjon på forhånd om hvor.

Turen gikk inn gjennom fabrikkporten ved det gamle hovedkontoret. Her fikk en videre beskjed om hvor materialforvalteren og materiallageret var å finne på det store fabrikkområdet. Underveis kunne andre personer veilede en ukjent person mot bestemmelsesstedet.
Det lå litt snø på bakken, våt og skitten innen fabrikkområdet.

Betegnelsen ”materiallageret” er et lokalt uttrykk, og benyttet helt siden bedriften ble grunnlagt.

Utenforstående forbandt uttrykket med et sted hvor man lagret trelast. I virkeligheten var det den gang og i mange, mange år en særdeles assortert intern forretning innen fabrikkens område. Her fantes alt fra arbeidsklær og sko til rengjøringsmidler, meget rikholdig vareutvalg innen rør og elektro, maling, skruer, spiker, kileremskiver og kileremmer, flatremmer, tauverk, bensin, olje, sikteduk, grovere nødvendige maskindeler, stålprofiler og jernplater, sement og sand. Et vareutvalg som neppe noen forretning i nærheten kunne vise maken til. Mottak av råmaterialer som sagflis, kvarts, kvartssand og petrolkoks hørte også inn under arbeidsoppgavene ved materiallageret. Hver gang det kom en jakt med tretønner fra Egersund eller Kristiansand, stilte yngste ekspeditør ved materiallageret opp på kaikanten. Her satt han på ei tønne, og med et telleapparat registrerte han hver tønne som ble bragt i land og plassert i tønnelageret på eksportkaien.

Det var nesten ikke den ting som ikke fantes i varebeholdningen. M.a.o. et velfylt magasin og meget nødvendig for vedlikeholdsarbeidet ved bedriften. Det var best å ha varer og materiell på plass i bedriften, enn å vente på leveranser fra Arendal eller andre steder. Varerute fra Arendal kom daglig med bestilte varer.

Under materiallageret hørte også en grovavdeling, betjent av en mann. Grovlageret, kalt ”Museet”, lagret og formidlet jern/stål profiler, jernplater, netting, takplater, sand, sement, store maskindeler til knusemaskiner og møller, lufthammere, gassflasker, elektriske motorer, høyspent materiell etc. Her oppbevarte man også brukte maskiner og maskindeler, og andre gamle ting. Derfor ble det navnet Museet. Og betjenten kalt ”museumsbestyrer”, noe han ikke likte.

Trelastlageret var direkte tilknyttet snekkerverkstedet og det huset lå like ved verkstedet. Snekkeravdelingen hadde ansvar for lagerhold, rapporterte til materialforvalteren om forbruk, og om byggevarer som måtte kjøpes inn. Materialrekvisisjon ble skrevet ut på alt uttak. Bokføringen foregikk hos materialforvalteren.

Materiallageret var flyttet inn i en ny bygning i 1950. Bygningen inneholdt også mekanisk verksted, elektroverksted, snekkerverksted, samt garderobe, badeanlegg og spisesal. Den gang et flott og tjenlig bygg, og svært moderne i forhold til tidligere lokaler bare fem år etter krigens slutt.

Vel framme ved bestemmelsesstedet, gikk man inn materiallagerets dør, og en person ved disken i ekspedisjonen viste veien videre opp en trapp til annen etasje og inn til materialforvalteren.
Han ønsket velkommen, presenterte den nyansatte for kontordamen, og ekspeditørene på lageret. Den nyansatte ble vist rundt i lokalene, og fikk orientering om hvilke varer som befant seg i de mange hyller. Arbeidstiden var fra kl. 08.30 til 17.00, med 1 1/2 times middag. Assistenten fra kl. 11.30 til 13.00. De øvrige fra kl. 13.00 til 14.30. Ved anvist plass ved et skrivebord, kom informasjon om arbeidsoppgaver, og opplæringen tok til.

Hvert eneste vareslag i materiallageret hadde et kort i et såkalt Wiscard kortsystem. Kortene var oppbevart i store spesielle ringpermer. Når varer kom inn, ble fra fakturaer mengde og pris ført inn på kortene.
Alle formenn, avdelingsledere og noen få andre hadde fått utstedt rekvisisjonsrett slik at de på materialrekvisisjon, kunne ”skrive ut” det materiell, utstyr eller varer man trengte til avdelingen.

En person fra avdelingen gikk til ”butikken” (materiallageret), leverte rekvisisjonen til ekspeditøren. Han fant varen, målte eller veide, og leverte ut. Rekvisisjonen ble lagt i en skuff i disken. Hver morgen, eller også senere på dagen, ble rekvisisjonene levert materialforvalteren. Han konterte hver rekvisisjon. Disse ble fordelt på kontordamen og assistenten for bokføring. For hver rekvisisjon ble det regnet ut pris, varen ble ført inn på varekortet i Wiscard systemet. På kortet ble mengde avregnet og pris ført inn. Varen på hvert Wiscard kort hadde et bestillingspunkt. Når den enkelte vare var nådd til et minimumspunkt, måtte det bestilles mer. Dette ble meddelt materialforvalteren som sørget for bestilling.

Mange mindre vareslag ble bestilt pr. telefon, noe materialforvalteren måtte holde orden på i sine papirer. Større enheter ble bestilt skriftlig. Her hjalp kontordamen til med maskinskrivingen. Hun maskinskrev også andre dokumenter.

Hver morgen ved 10-tiden måtte assistenten ta turen til hovedkontoret med bokførte fakturaer og andre papirer som skulle videre i systemet.

Assistenten møtte hos hovedbokholderen og leverte fakturaene og fikk nye som skulle til materialforvalteren. Andre papirer leverte han/fikk han i ekspedisjonen.

Dagens fakturaer ble ført inn på kortene. 

Slik gjentok arbeidsoppgavene seg. Utregning og bokføring av varer inn, og varer ut. Til hjelp ved multiplisering og dividering hadde man en såkalt ”kvern”, en Original Odhner.

Materialforvalteren hadde ansvaret for kontering av rekvisisjonene. Disse ble deretter lagt i små rom i en hylle på veggen bak assistenten.

Hver måned måtte materialforvalteren sørge for månedsoppgjør, som ble levert hovedbokholder. Ved jevne mellomrom, eller når det var litt ledig tid, ble det foretatt kontroller i varelageret.

Smelteverket hadde jevnlig besøk av revisor, en bankansatt i Arendal.
Det hendte at han også dukket opp på materiallageret. Han foreslo at vi skulle ta en kontroll på en varesort. En gang var det kontroll på en silke sikteduk. Assistenten hadde nettopp målt opp. Det ble tatt ut en rull, målt og kontrollert opp mot beholdningen på Wiscard kortet. Uheldigvis var det ca. 1 m for lite i forhold til tallene, av en eller annen grunn. Materialforvalteren fór ned i ekspedisjonen, og fikk skrevet ut en rekvisisjon på det manglende kvantum. Og dermed var den saken i orden.

Arbeidet ved materiallageret ble etter hvert en rutine. Man tilegnet seg stor varekunnskap. Å lese forskjellige håndskrifter ble også en øvelse. Av og til var det gjenstand for gjettekonkurranse å tyde håndskriften. Det hendte at ekspeditørene ved disken kom opp for å få hjelp. Heller det enn å ringe til vedkommende som hadde skrevet ut rekvisisjonen for å spørre om hva det egentlig stod på rekvisisjonen..

Hvis folk trengte spesielle varer privat, var det anledning til å få kjøpt slike ting ved materiallageret. Da ble det skrevet ut en materialrekvisisjon, med varespesifikasjon, arbeidsnummer og navn, og så ble vedkommende avregnet beløpet ved lønningskontoret.

I 1952 ble det ansatt personer som etter hvert skulle overta i ledelsen, som administrerende direktør og teknisk direktør. M.a.o. utover i 50-årene foregikk det et generasjonsskifte i ledelsen.

Den person som etter hvert fikk den tekniske ledelse, savnet arkivtjeneste og mer sekretærhjelp. Assistenten hos materialforvalteren ble forespurt om han kunne være interessert i stilling som teknisk sekretær. Det var han!

Den 26. juni 1953, en lørdag, begynte en ny epoke. Den unge overingeniøren nevnte ting han hadde på ønskelisten når det gjaldt arkivering. Han ville gjerne bygge opp et teknisk korrespondansearkiv med saksmapper. Man skulle opprette saksmapper ved behov, uten noen plan. Dette ved siden av det arkiv som den gamle tekniske direktør hadde bygd opp siden 1922.

Det skulle føres videre etter samme arkivnøkkel. Arkivsystemet var kalt PM (pro memoria, til erindring), og beregnet på interne notater og meldinger. Dette systemet hadde en spesiell arkivnøkkel. Videre skulle det holdes orden på kjemiske analyser, satslapper, Bestilling av spesialkvaliteter, alle slags produksjonsrapporter, CO-kontrollmålinger, støvmålinger, forslagsvirksomheten, forhandlingsprotokoller, teknisk kundearkiv, korrespondanse med The Carborundum Company, osv.

Under arbeidsoppgavene hørte også ansvar for abonnering, sirkulasjon og oppbevaring av tidsskrifter.

Kontorplass ble ordnet hos den kvinnelige sekretæren ved teknisk avdeling.
Alt var nytt og fremmed, men etter hvert kom teknisk sekretær inn i rutinene og arbeidsoppgavene og papirer ble sortert, ordnet etter sak, og satt i mapper.

Høflighetsformen De og Dem ble brukt blant de aller fleste eldre kollegene i hovedkontoret. Dette var litt vanskelig for de yngre.

Folk som hadde arbeidet nær hverandre i årevis, og kjente hverandre, var svært formelle.

Når ansatte ute i fabrikken snakket med overordnede, unngikk de De/Dem-formen og brukte ordet Dere. Omkring 1960 ble høflighetsformen stort sett avskaffet blant kollegene. Men skriftlig, i brev o.a., var man fortsatt høytidelig og formelle.

I tillegg var en av oppgavene å kopiere tegninger for konstruksjonskontoret.
I en hylle ble lagt inn de tegninger som skulle kopieres, med beskjed om antall kopier. Hver dag ca. kl. 1030 skulle kopieringen skje. Kopieringsutstyret var plassert i loftsetasjen. Et fransk lysrørapparat, som trengte litt tid for å starte og ”tenne” lampen.

Da det var gjort, ble tegningen (kalkerpapir) lagt oppå Ozalid lyskopipapir (som var lysømfintlig og måtte heller ikke komme i nærheten av ammoniakkdamp. Lyskopipapirer måtte derfor lagres mørkt og tett for ammoniakkdamp). Begge arkene ble kjørt gjennom lysrørmaskinen og belyst. Hastigheten varierte i forhold til originalens kvalitet, gammelt eller nytt papir.

Etter belysningen ble kopien rullet løst sammen og satt inn i et skap utenfor kopirommet. I bunnen av skapet var en skål med ammoniakk. Under skålen en varmepære som hjalp til ved fordamping av ammoniakken. Denne dampen fremkalte tegningskopien. Disse kopiene var ikke lysekte, og måtte for ettertiden brukes begrenset ved dagslys. Hver gang døren til skapet ble åpnet var det ikke til å unngå at en fikk et gufs av ammoniakk damp i seg. Det ble klaget på dette forhold, med spørsmål om det kunne være helsefarlig.

Resultatet ble at man kjøpte inn en kombinert maskin, som foretok belysning, og deretter fremkalling. Også dette system med ammoniakkfremkalling og Ozalid lyskopipapir. Maskinen hadde innelukket fremkallingssystem med avsug til friluft.
På loftet ble innredet et rom for oppbevaring av tidsskriftet og eldre arkivmapper. Et arbeidsbord var plassert midt i rommet og med plass for en papirsaks. Man anskaffet også i 1955/56 et lite innbindingsapparat for liminnbinding. Dette utstyr var til stor nytte og meget brukt. Etter hvert ble erfaringen større, og innbindingen ble ganske bra, med ”skinnrygg og hjørner” og tapet som dekor på permene.

Til arbeidsoppgavene ble også lagt til betjening av en Rex-Rotary svertestensilmaskin og en spritduplikator. På Rex-Rotary maskinen ble produsert mange interne skjemaer og trykksaker.

Kunnskap om bruk av maskinen måtte en tilegne seg på egen hånd. Resultatene ble etter hvert ganske bra. Ca 150 interne skjemaer i forskjellig opplag ble trykket og lagerholdt.

For å holde orden på trykksakene, fikk hvert skjema et nummer. Skjemaene lå i en stor reol med rom for hvert nummer. Fra avdelingene kom det ønske om å få tilsendt forskjellige skjema. I stedet for å forklare hva slags skjema man skulle ha, var det derfor lettvint bare å oppgi nummeret.

Spesielle skjema av større format, som boktrykkerier måtte ta seg av, gikk også inn i en nummerrekkefølge. For alle parter var det en stor fordel med nummersystem på trykksakene.

I 1950-årene anskaffet bedriften også en fotokopieringsmaskin, med belysning og fremkalling i mørkerom. Maskinen var plassert i safen.

Den unge tekniske leder lurte på hvordan det stod til med ferdighetene på skrivemaskinen. Sånn passe, var svaret fra teknisk sekretær. Et kurs i maskinskriving på Fritz Pettersens Handelskole i Arendal var avsluttet 15/6-1953, og dermed var en rustet til nye oppgaver.

Et annet nødvendig og mye brukt hjelpemiddel innen kontorvirksomheten de årene var stenografi.

Kurs ble gjennomført hos Fritz Pettersens Handelsskole i 1953. Etter mer øvelse i arbeidssituasjon ble tempoet ganske akseptabelt. Hurtigskriften kom til nytte ved referat ved taler, kurs, møter, protokoller om lønnsforhandlinger og arbeidsavtaler. Under slike forhold kunne noteres greitt, og senere maskinskrives. Den unge tekniske direktør benyttet seg også mye av kombinasjonen diktat/stenografi/maskinskriving. Han fikk unna mye skrivearbeid. Arbeidsmengden var ganske stor. Årene fremover ble mye skrevet, noe arkivene viser.

Det var ikke bare teknisk direktør som forfattet brev og notater. Mellom 15 og 20 andre personer leverte manuskript til brev og interne notater for maskinskriving hos teknisk sekretær. Det var hektisk aktivitet, og en måtte prioritere hvilke saker som hastet mest. Å lese forskjellig håndskrift ble etter hver rutine.
Man klarte å skrive dokumenter med opptil 12 gjennomslag med spesielt karbonpapir.

Teknisk sekretær hadde også ansvaret for å sette opp ferielister for teknisk avdeling, og etter hvert også for merkantil avdeling. Arbeidet her bestod i å innhente opplysninger om ferieønsker, samordne dette slik at det stadig var vikarierende folk tilstede i de enkelte avdelinger.

Utover i 1960 og -70 årene, når ledelsen skulle presentere regnskaper, investeringer og prognoser, ble talloppstilling skrevet på store ”flip over” ark, en oppgave teknisk sekretær ble tildelt. Arkene var i format A1, og tekst og tall måtte være så store og tydelige at styret og eierne greit kunne lese oppgavene. Rullene med papirer ble tatt med som viktig håndbagasje til Amerika for presentasjon for eierne. Etter hvert fant man på at man kunne maskinskrive regnskapstallene og la en fotograf fotografere dias. Lysbildefremvisning var en nyvinning. Teknisk sekretær var engasjert også med dette arbeidet.

For bedriftens ansatte ble det i mange år arrangert motorbåtregatta, dvs rebusløp. En komite ble utnevnt. Folkene jobbet iherdig i arbeidstiden. Her ble teknisk sekretær trukket inn for å lage og tegne rebuser. Videre en hel mengde papirarbeid, som startkort, karter, regattaregler osv. Teknisk sekretær hadde også ansvaret for design av innbydelsesfoldere til familieturer innenlands/utenlands, invitasjon til førjulsfester for alle ansatte med familier, brosjyre for bedriftshyttene, dokumenter for utleie m.m.

Som en hyggelig opplevelse samlet alle innen Teknisk avdeling seg hver julaften (senere lillejulaften) til en utvidet lunsjpause på tegnesalen (konstruksjonskontoret). Her satt man mellom tegnebrett og arbeidsbord. Levende lys og julestas hadde teknikerne på tegnesalen ordnet med. Praten gikk livlig. Gode historier og skrøner kom i fleng.

I de senere år ble arrangert allmannamøter i kantinen for samtlige ansatte ved bedriften. Her servertes smørbrød, kaker og kaffe. Ledelsen orienterte om de økonomiske forhold og planer for fremtiden. Etter hvert ble tildeling av arbeidsklær mer og mer alminnelig som en del av velferdstiltak for de ansatte. Funksjonærene ved Teknisk avdeling iførte seg kakifarget lagerfrakk. Hodeplagget var som oftest hatt. Laboratoriets ansatte hadde hvite frakker. Kontordamene fikk spesialsydde blå ”forklær” (kjole) med brodert varemerke. Privatsjåføren stilte i mørk blå uniform og lue med blank skjerm. Også han med firmamerket.
Formennene benyttet vindjakke og sixpence, senere lagerfrakker og annet arbeidstøy.

I produksjonsavdelingene fikk de ansatte tildelt dongeritøy. Man kunne velge mellom overall, bukse/jakke, eller kjeledress. I de avdelingene som var mest smussige og støvete ble tildelt inntil fire sett pr. person pr. år.
Etter hvert som verneregler ble innført, var det påbudt å bruke hjelm overalt i bedriften. Spesielle regler gjaldt for øvrig i de forskjellige avdelinger. Bruk av støvmaske, vernebriller, hørselvern, vernesko, etc. Tildeling av arbeidstøy etc. var gjenstand for forhandlinger mellom arbeiderforeningen og bedriftsledelsen (teknisk direktør). Papirarbeidet ivaretok teknisk sekretær.

Bedriften opprettet forslagsvirksomheten i 1950-årene, dvs. alle ansatte hadde anledning til å komme med forslag til forbedringer av utstyr, maskiner og arbeidsoppgaver. Det viste seg etter hvert at det var mange ”Petter Smart” ved bedriften. Vedkommende måtte beskrive forholdene som de var, og komme med synspunkter på forandring til det bedre. Ikke alle var like flinke til å forme ideene sine skriftlig. Det ble derfor oppfordret til å komme til teknisk sekretær for å få hjelp med skrivearbeidet. En komite vurderte de innkomne forslagene, noen ble premiert med varierende størrelse av pengebeløp, andre ikke.

Andre arbeidsoppgaver var å føre regnskap over produksjon av Rå-SIKA, slipekorninger, mikrokorninger, og andre ting som man ville ha oppgave over.

Alle råmaterialer, kvarts, kvartssand, petrolkoks og hjelpevarer som ble brukt til produksjonen, ble nøye kjemisk undersøkt ved Kjemilaboratoriet. Laboratoriet var ledet av en kjemiingeniør, som hadde 5-6 personer i arbeid i analysesalen. En person hentet fra råmaterialavdelingene grovprøver av gods som skulle analyseres. Han tilberedte prøvene, og leverte dem videre til kjemisk analyse.
Resultatene av analysene ble ført inn i protokoller i laboratoriet, maskinskrevet på egnete skjemaer, og sendt rundt til de personer som skulle bruke tallverdiene videre, og til Teknisk arkiv. Teknisk sekretær førte også analyseresultatene inn i en protokoll.

Helt fra starten i 1913 til langt ut i 1950-årene var tilgang av prima kvarts fra Sørlandet en viktig faktor for produksjonen. Kvartsen var særlig ren og fri for forurensninger. Feltspatt var uønsket, og måtte ikke finnes i kvartsen. Gloserhei gruver leverte særlig høy kvalitet, men mange større eller mindre brudd i distriktet leverte også kvarts av høy kvalitet. Lastebiltransport sørget for levering, men også en og annen lekter kom med større partier. Den gode kvalitet på Sørlandskvartsen menes å være årsak til at Smelteverket lykkes som de første i Europa å produsere lyse grønn SIKA.

Smelteverket bygde også utskipningsanlegg for kvarts i Sjøvegan i Nord-Norge, for å sikre tilgang av kvarts. Dessverre viste det seg at kvartsleiene i Neslia kvartsbrudd ikke inneholdt den mengden man hadde antatt, og kvaliteten var heller ikke så høy som Sørlandskvartsen. Sjøvegan anlegget ble derfor etter hvert avhendet. Kvartssand importerte man fra Scotland og Holland/Belgia.

Ikke bare råmaterialer ble analysert. Også slipekorninger, makro og mikro, ble kontrollert. Fotografert under spesielt mikroskop. Sikteduk, både silke og stål, måtte godkjennes før bruk. Den tidligere tekniske direktøren hadde konstruert og fått laget på verkstedet et spesielt fotoutstyr for fotografering av sikteduk. Hele partiet ble kontrollert på forskjellige områder, forstørret og maskeåpningene nøye gransket før sikteduken kunne nyttes i produksjonen. Bare én maske større enn de andre kunne gi fatale konsekvenser ved at et grovere korn kunne gi riper i slipe og poleringsprosessen hos kundene.

Natronlut (NaOH) fra Hydro Herøya ble også kontrollert når det gjaldt konsentrasjon.

På basis av analyseresultatene oppgitt på råmaterialene fra laboratoriet, vurderte avdelingsingeniøren for Rå-SIKA-produksjonen sammensetningen av blanding av råmaterialer. På et spesielt skjema, kalt Satslapp, noterte han hvor mange kilo av koks, kvarts eller kvartssand, som skulle brukes, samt andre tilsetningsmaterialer. Sammensetning og blanding av råmaterialer bestemte også hvilken kvalitet som skulle produseres. Lagerhold og forespørsel var retningsgivende for produksjon av Rå-SIKA. Man produserte G (SIKA I, lysegrønn), P (SIKA II, grønn) og A (SIKA III, sort). Dette bestemte avdelingsingeniøren med angivelse av blandingsforhold på Satslappene. Man kan gjerne sammenligne Satslappene med en kakeoppskrift.

Satslappene gikk til Mølle I/Blanderi-avdelingen. Mølle I sørget for mottak og lagring av kvarts og koks. Her foretok man grov- og finknusing av kvarts og koks. Massene ble veid etter oppskriften på Satslappene, bragt videre til store blandemaskiner, blandet og derfra transportert til ovnshuset til den ovnen som stod ferdig for fylling. Først fylte man bunnmasse (BM), deretter ble det lagt en strømførende kjerne av grafitt (også etter oppskrift). Til slutt kom toppmassen (TM). Nå var ovnen ferdig fylt og transformatorvakten kunne koble på strømmen. Temperaturen steg rundt kjernen og det utviklet seg CO-gass. Transformatorvakten kastet en brennende fyrstikk opp på ovnstoppen, og gassen begynte på brenne med en blålig flamme.

I Mølle I/blanderiavdelingen fylte man ut et skjema hvor blandingsforholdet for fylling av ovnen ble notert. Gult for lysegrønn SIKA, grønt og grønn og rødt for sort SIKA. Skjemaet gikk videre til transformatorvakten, som, når ovnen var ferdigfylt, koblet på strømmen. Den nevnte grafittkjerne lå mellom to store elektroder. Etter hvert steg temperaturen rundt kjernen, og reaksjonen begynte. Kvarts finnes ikke i flytende form, men som gass.

Gassen fra petrolkoksen og gassen fra kvartsen går sammen (sintrer), og det dannes krystaller. Når ovnen har brent 36 – 40 timer, slåes strømmen av og den kjølner en stund. Transformatorvakten fører på skjemaet brenn-nummer, volt, kWh, brenntid, nr. på ovnen (for eksempel A-2, (Ovnshus A), B-7, (Ovnshus B) eller C-9, (Ovnshus C), (dvs for aggregat A, aggr. B eller aggr. C) og andre opplysninger av teknisk art. En strømkrevende prosess. Det går med ca. 190.000 kWh til brenning av en ovn, eller tilsvarende strømforbruk for 8-10 eneboliger i ett år. Bedriften hadde totalt 45 ovner hvorav 9 kunne være i bruk av gangen.

Ved hjelp av traverskran kan kranføreren ”rive” ovnen, d.v.s. først fjerner han sidestøtter og sideblokker. Ureagert flammende og glødende masse renner ned på gulvet. Kranføreren huker en ”subbeblokk” og med den subber han over toppen av ovnen for å fjerne ureagert toppmasse.  Et spesial kjøretøy (i nyere tid) skuffer massen på gulvet sammen og kjører den bort. Ureagert masser, kalt ”Gammelmasse”, brukes i blanding til ny ovn. Kranføreren bruker store klør i krankroken og grabber med seg store skorper med Rå-SIKA (topp-SIKA) som legges i store skåler. Mesteparten av grafittkjernen fjernes og tas vare på. Så kommer turen til bunn-SIKA’en, og til sist tas ureagert bunnmasse ut. Her skilles mellom topp-SIKA og bunn-SIKA. Skålene kjøres til Skillehuset for rensing.

Bokholderiet bestemte hvor mange produksjonsuker hvert kvartal skulle inneha, 4 – 4 – 5 var nokså vanlig inndeling. Det hele skulle ende opp med 52 uker, eller i noen få tilfeller 53 produksjonsuker. T/S meddelte alle produksjonsavdelinger om årets ukeinndeling.
Ovnen klargjøres for ny fylling og brenning.

De store skålene med SIKA-skorper mottas i Skillehuset (renseanlegget). Skålene er behørig merket med br.nr. og kvalitet. Det første som gjøres er å skille SIKA og Firesand. (Det siste dårlig reagert masse, men brukbart). SIKA veies og grovknuses, og går videre til raffineringsavdelingen. I Skillehuset noteres antall kilo for topp-SIKA (TM) og bunn-SIKA (BM), samt Firesand (FD) på skjemaet som følger ovnen.
Skjemaene for ovnsbrenninger går nå til hovedkontoret ved teknisk sekretær, hvor produksjonsresultat og tekniske opplysninger om brenningen blir notert.

Kraftfaktor, dvs. antall kg pr. kWh utbytte ble regnet ut med regnestav. Antall kilo for hver kvalitet, G, Gs, P, PA og A blir bokført, og danner grunnlag for månedsoppgjør. Den første tid linjerte man opp på ark i A-1 format kolonner for føring av produksjonsdataene.

Grovknust SIKA mottas i Mølle II (raffineringsavdelingen). Her finknuses i kjefteknusere, valseknusere, møller, kollerganger, eller kulemølle, alt etter hvilken form kornene skal ha. Etter knusing blir noe vasket i svovelsyre, H2SO4, (for å fjerne jern fra slitasjen i knusemaskineriet), og får også en omgang med natronlut (NaOH), og vannvasking, eller produktet passerte en magnet for å fjerne jernspon.
Produktet går så til sikting i mange forkjellige fraksjoner. Siktemaskinene er forskjellige, også egenkonstruerte. Her brukes stål sikteduk og silke sikteduk.

Før produktet bringes videre til pakking, foretas grundig kontroll, både siktekontroll og kjemisk kontroll. Det ferdigknuste produktet bringes til siloer, eller til tobber (beholdere som kan flyttes med truck). I raffineringsavdelingen behandlet og blandet man også såkalt Spesialprodukter, dvs blandinger. Avdelingsingeniøren fikk fra Salgsavdelingen spørsmål fra kunder om spesialblanding av slipekorn. Avdelingsingeniøren satte opp oppskriften for blandingsforhold, mengde, hvilke sikteduker som skulle brukes, om det var vasket eller uvasket SIKA, o.s.v.

Folk i pakkeriet tapper SIKA fra siloer i sekker plassert på vekter og etterfylte til nøyaktig vekt for hånd. Sekkene legges på traller. Helt opp til 50-60 årene var også sekk i tønne en utbredt bruk av emballasje. Jutesekker utenpå papirsekk var brukt. Jutesekkene måtte sys for hånd, med seilmakernål og seilmakerhanske, eller mules. Tidkrevende arbeid, men kundene ønsket det.

Tønnene kom med jakter fra Egersund og Kristiansand, og kundene brukte tønner til emballasje for sine produkter. Disse ble brukt flere ganger. Folk i Pakkeriet kontrollerte hver eneste tønne. Etter pakking ble lokket slått på, og gjordene strammet til, og sikret med hakestift. Pakkeren slo et par slag på tønnelokket for å kontrollere at det var på plass. Lyden fra hammerslagene gav signal om alt var i orden. Pakkerifolkene hadde en svært god øvelse i å trille fulle tønner på høykant. Lekende lett gikk det.
Senere installerte man automatvekter og automatiske pakkemaskiner.
Pakkeriavdelingen hadde ansvar for å listeføre alle kvaliteter som ble pakket og lagret. Ved månedens slutt kom pakkelistene til hovedkontoret ved teknisk sekretær, hvor de ble tatt hånd om. De enkelte korningsnummer i hver kvalitet ble notert, summert og prosentvis utbytte ble regnet ut. Spesialkvalitetene ble også nøyaktig ført. Ved prosentutregningen ble det benyttet regnestav.

Produksjonen i Mikroavdelingen ble også nøyaktig oppgitt på spesielle skjema. Hver korning med angivelse av antall kilo. Skjemaet for månedsproduksjonen gikk til hovedkontoret til teknisk sekretær. Produktene ble pakket i små tretønner med papirforingssekk, eller i små ståltønner.

Andre avdelinger som rapporterte nødvendige tall var dampkjelanlegget. Dampkjelene var varmet opp med gass fra ovnene, eller man brukte olje. Elektrokjelen ble tilført elektrisk strøm. Forbrukstallene ble notert på dertil egnete skjema.

Når beskrivelsen ovenfor er nevnt, er det for å følge en papirstrøm med notert forbruk og produksjon. Papirene ble behandlet i sekretariatet ved teknisk avdeling, og rundt hvert månedsskifte var det stor aktivitet for å få oppgavene klare og maskinskrevet for levering til bokholderiet for videre regnskapsførsel, men også distribuert til andre. De fortrykte skjemaene hadde linjeavstand som passet til skrivemaskinens linjeavstand. Parallelt med dette var arbeidsoppgavene skriving av korrespondanse, interne rapporter (PM), møtereferater, forhandlingsprotokoller med fagforeningene, og en mengde andre skrivearbeider som det vil føre for langt å nevne i detalj her. Alle dokumenter ble arkivert, og arkivet vokste.

Den første kontorbygning stod ferdig i 1912-13, i en etasje. I 1920 årene ble 2. etasje påbygd Eksteriøret var stilfullt med kombinert valm-mansard-tak og hollandske sorte glaserte takstein. Etter krigen ble huset bygd på og forandret flere ganger. I slutten av 50-årene ble huset så befolket, og det var så trangt om plassen, at man for alvor i begynnelsen av 60-årene la planer for et nytt og større administrasjonsbygg.

Lørdag 7. november 1964 var offisiell flyttedag fra det gamle kontor til den nye administrasjonsbygning. Den eldste avdelingsingeniøren fikk spesielt oppdrag med å vurdere gamle arkivalier, og kaste det som han synes var lite verdt å samle på. Av møbler skulle det nyeste tas med. I tilslutning til den nye administrasjonsbygningen bygde man hovedinngang til bedriften, kombinert med portvaktkontor med helkontinuerlig vakt, legekontor, klesvaskeri.

Hovedbygningen var i to fulle etasjer, men byggets kjerne var ført opp i tre etasjer. 3. etg. gav arkivplass for salgsavdelingen og teknisk avdeling samt ventilasjonsanlegg.
I 1970-årene befant det seg så mange mennesker i bygget, at man vurderte å bygge på søndre side av 3. etg., beregnet for salgsavdelingen.

Rundt 1960 ble det etablert en egen innkjøpsavdeling. Materialforvalteren ble løst fra alt innkjøp. Innkjøp og teknisk avdeling begynte etter hvert å interessere seg for en felles ordning for arkiv. Det ble lagt ned mye arbeid i det. Et naturlig tidspunkt for omlegging av arkivene var da man fikk nytt administrasjonsbygg. Det ble laget arkivnøkkel og en arkivplan med alfabetisk stikkordsregister. Dette ble vurdert og godkjent.

Arkivplanen var lik for både innkjøpavdelingen og teknisk avdeling, og andre som ønsket å bruke den. Etter hvert lærte ”brukerne” seg å finne fram til dokumentene i arkivet, ved å søke etter stikkord og arkivnummer i arkivnøkkelen. Det viste seg etter hvert at særlig teknisk arkiv ble en verdifull samling. Ledelsen var fra først av ikke særlig stemt for opprettelse av denne form for arkivering, men oppdaget etter hvert de store fordelene med det, og hvor raskt man kunne finne dokumentene.
 Et eget maskinkartotek ble også opprettet, med nummer og beskrivelse på hver gjenstand! Bygninger, maskiner og produksjonsutstyr ble nummerert.

Teknisk arkiv inneholdt også et såkalt Teknisk kundearkiv, hvor man oppbevarte korrespondanse av teknisk art med kundene. Hver kunde fikk sin mappe.
Teknisk arkiv inneholdt dessuten en biblioteksamling med teknisk litteratur og det fantes en intern sirkulasjon av tidsskrifter

Før krigen hadde man noen trykksaker om bedriften og produktene. Rundt 1960 kom tanken opp igjen om å produsere reklametrykksaker. Reklamebyrå Bjørn A. Davidsen i Oslo ble kontaktet, og derfra kom det forslag til utforming av en mappe for løsblader og en mappe beregnet for komplett samling. Her fant man litt historikk, opplysninger om produktet, siktespesifikasjoner, kjemiske data etc. Smelteverket hadde sitt registrerte varemerke. Bjørn A. Davidsen tegnet ut en ny logo, ordet SIKA i hvitt på sort bakgrunn, lagt oppå et grønt bånd, ble etter hvert brukt i mange sammenhenger.

Etter hvert økte omfanget av reklametrykksaker og P.M. Danielsen i Arendal fikk oppgaven. Omkring 1970 kom spørsmålet opp om det var lokale designere som kunne hjelpe med slike ting. Det endte med at T/S overtok den slags arbeid som reklamemann. Han produserte reklametrykksaker, la opp til en fast profil for alle trykksaker, brevpapir, konvolutter, reklame på sekker, etiketter, flagg, bordflagg, strøartikler, reklame på kapell på biler, reklame på egen lastebil, formgivning av årsregnskap. Det siste nådde høyt opp på Farmand’s konkurranse om landets beste årsberetninger og regnskap. I forbindelse med 75-årsjubileet ble det utgitt et hefte, en bilde kavalkade.

Bedriften hadde i mange år en bedriftsavis, SIKA-NYTT. Det fantes en redaksjonskomiteen hovedarbeidet med skriving, redigering og trykking ble tillagt T/S,. Etter fusjonen med Norton, ble mye av arbeidsoppgavene overført til den felles bedriftsavisen KRYSTALLEN. På den tid var svertestensilmaskinen satt ut av drift. Gestetner offset maskin var kjøpt inn. Senere byttet ut med Rex Rotary offset. Her ble produsert mange interne trykksaker, bl.a en innholdsrik personalhåndbok, men også mye for lag og organisasjoner, og noe privat. Man klarte fargetrykk, til og med gulltrykk. Etter hvert lønte det seg bedre med bruk av kopimaskiner. T/S hadde også ansvar for kopieringsmaskiner innen avdelingen, og å sørge for rekvisita og vedlikehold.

Inn under arbeidsoppgavene for teknisk sekretær ble etter hvert også lagt inn ansvar for foto. Bedriften hadde en amatørfotograf og i laboratoriet var innredet et velutstyrt fotorom. Alle nyanlegg ble fotografert trinnvis i oppbyggingen, og foto ble arkivert etter system. Etter krigen hadde man kontakt med Fjellanger-Widerøe om flyfotografering. I 60-70-80-årene ble det etter hvert nokså hyppig med fotografering, fordi det i disse årene var stadig utbygging av bedriften som man gjerne ville dokumentere fra luften. Bedriftens omfattende fotoarkivet har bilder fra 1912 frem til dags dato.

I 1980-årene skjønte ledelsen at arbeidsoppgavene var så mange og omfattende at det måtte en stillingsendring til. Teknisk sekretær fikk stilling som konsulent/kontorleder . Det ble ansatt deltids kontordame, for å overta mye av skrivearbeidet. Med Konsulent/Kontorleder som leder og konsulent produserte bedriften i 1980-årene sammen med Media Service en 15 min. informasjonsfilm om produksjonen. I tillegg til norsk tale, oversatte man teksten til engelsk, tysk, fransk, amerikansk og japansk. Et meget omfattende og interessant arbeid.

Fra kundene ble det stilt krav om kvalitet på produktene og innsikt i produksjonsgangen. Siste halvdel av 1980-årene ble det derfor et meget intensivt arbeide i denne forbindelse. Hver eneste arbeidsoperasjon måtte skrives ned i hver minste detalj. Avdelingene fikk i oppdrag å notere arbeidsoppgavene. Prosedyrene for arbeidsoppgavene ble skrevet og lagret elektronisk. Videre ble alle forhold ved bedriften beskrevet. Hver avdeling skulle ha sin mappe med dertil egnet innhold. Og i hovedkontoret skulle det være kopi av samtlige mapper. Det var en meget stor arbeidsoppgave som skulle gjennomføres. Arbeidet med å beskrive alt om arbeidsprosessen ved bedriften skulle godkjennes av Det Norske Veritas ,og bedriften ble tildelt Kvalitetssikringssertifikat ISO 9001. Korrigeringer og oppfølging av systemet krevde også mye arbeid. De skrevne data skulle til en hver tid stemme med hva som foregikk i bedriften. Det ble derfor mye oppretting av tekst, kopiering og utsending til avdelingene med beskjed om å returnere gamle, tilsvarende dokumenter for kontroll og makulering.

Til konsulent/kontorleders arbeidsfelt hørte også innkalling, arrangering, deltakelse og referat fra ukentlige ledermøter innen teknisk avdeling. Her berettet teknisk direktør generelt om driften. Hver enkelt avdelingsleder la fram resultater og problemer fra sin avdeling.
En gang i måneden arrangertes utvidet ledermøte, hvor også alle arbeidsledere og folk fra personal- og økonomiavdeling møtte.

Etter hvert møte var det konsulent/kontorleder’s oppgave å skrive referat og sende til hver møtedeltaker.

K/K’s ansettelsesforhold ved Arendal Smelteverk sluttet 1998, etter 47 år.

Eydehavn. mars 2005