Bedriftshistorie

Aluminium er det metallet det finnes mest av i jordskorpen, ca. 9 %. Utvinning av aluminium skjer gjennom en forholdsvis komplisert prosess. Stoffet finnes i naturen først og fremst som silikat i form av feltspat, glimmer og leire, og som oksyd i form av korund, rubin og smergel. Aluminium er et sølvhvitt stoff med stor elastisitet og lar seg lett bearbeide. Metallet har en rekke bruksområder, både rein aluminium og aluminium brukt med andre produkter. Stoffet egner seg godt til elektriske ledninger, som emballasjemateriale i tuber, bokser og kapsler, som plater i ulike bruks- og husholdningsgjenstander, og til materialer brukt i industriproduksjon.

I industriell sammenheng fremstilles aluminium ved hjelp av elektrisk kraft. Under fremstillingsprosessen brukes først og fremst råstoffet bauxitt. Det går gjennom en elektrolyse som utføres ved strømstyrker opp til 1 500 000 ampere. Etter smelting i elektrolyseovnen synker metallet til bunns der det tappes ut og støpes til barrer. Produksjonsmetodene har gjennomgått en rekke teknologiske nyvinninger siden den spede start på1800-tallet. En av de største endringene skjedde innen størrelse og form på ovnskonstruksjonene. I starten var disse ofte små, men utover på 1900-tallet ble ovnene bygd stadig større. Disse ble også etter hvert bygd med lokk, slik at arbeidsmiljøet ble bedret i form av mindre støv og gass.
 
Det var først fra siste halvdel av 1800-tallet at industriell produksjon og utvinning av aluminium startet opp, og da på Kontinentet og i USA. Men Norge ble raskt et attraktivt land å bygge anlegg for aluminiumsproduksjon. Landet hadde de nødvendige naturressurser og store fosser og vassdrag som ga gode muligheter for utbygging av elektrisk kraft. Samtidig var gode transportforhold i form av isfrie havner. I starten av 1900-tallet ble en rekke aluminiumsbedrifter etablert her i landet, blant annet Det Norske Nitiridaktieselskap i Eydehavn. Aluminiumsindustrien opplevde en rask vekst, og i 1925 sto Norge for 12 % av verdens aluminiumsproduksjon.

Aluminiumsbransjen ble tidlig preget av kartelliseringstendenser og rundt 1900 var industrien i Europa dominert av fire store selskap som hadde kontroll over alle sider av produksjonen. Bransjen var organisert slik at produktets vei fra råvare til ferdigvare gikk gjennom flere ledd. Råstoffene kull og bauxitt ble hentet fra ulike steder der de fantes, mens aluminiumsproduksjonen ofte ble lagt et helt annet sted, nemlig der det var muligheter for billig vannkraft. Den franske aluminiumsindustrien var den ledende og i 1911 ble flere av selskapene i landet, deriblant det store Pechiney, enige om å opprette et slags salgssyndikat under navnet L`Aluminium Francais. Med den energiske lederen Adrien Badin i spissen satset selskapet på en ny metode for utvinning av aluminium, utviklet av den tsjekkiske kjemikeren Ottokar Serpek. Metoden kunne frembringe både kvelstoff- og aluminiumsprodukter så å si i samme operasjon, noe som ville gi effektiv produksjon og stor økonomisk gevinst. Et eget selskap ble etablert, Société Générale des Nitrures, som startet prøveforsøk ved en fabrikk i Frankrike. Selskapet hadde som mål å opprette lisensbedrifter ulike steder i Europa, blant annet i Norge. Sam Eyde kom til å spille en sentral rolle i aluminiumsindustriens barndom i Norge. Han og Adrien Badin inngikk samarbeid om produksjon av aluminiumnitrid etter Serpeks metode og kalksalpeter etter Birkeland-Eydemetoden. De ble enige om å anlegge en fabrikk i Norge. Elektrokemisk, et av Eydes selskap, gikk inn med den nødvendige kapital.
 
Fransk aluminiumsindustri var imidlertid redd for konkurranse fra det nye selskapet, og i en ny avtale mellom nordmennene og franskmennene ble det bestemt at det ikke skulle produseres aluminium, men kun amoniakkprodukter. Det gjaldt også å finne et egnet sted for anlegget. Ved Staksnes vest for Arendal lå forholdene godt til rette for etablering av et aluminiumsverk. Her var Arendal Smelteverk allerede godt i gang, havnemulighetene var gode, og det var nok elektrisk kraft tilgjengelig gjennom anlegget på Bøylefoss.

Imidlertid gikk ikke alt som Eyde ønsket. Franskmennene ble skeptiske til prosjektet siden ammoniumsulfat og kalksalpeter var konkurrerende gjødningsprodukter. Elektrokemisk kunne ikke starte opp produksjon som konkurrerte med Hydro, begge selskaper der Eyde og franskmennene var dominerende. Et helt nytt selskap måtte etableres. Nye forhandlinger ble innledet sommeren 1912, noe som resulterte i at Société Norvegiénne des Nitrures, eller Det Norske Nitridaktieselskap, ble stiftet på et møte i Kristiania 12. juli. Nytt i den nye overenskomsten var at franskmennene nå dominerte enda mer enn tidligere. De fikk aksjemajoriteten på 5,4 millioner i aksjer og 2,88 millioner i preferanseaksjer. Elektrokemisk aksjeandel var på 2,52 millioner. Bedriftens første ledelse skulle bestå av både nordmenn og franskmenn. Gustav Jebsen ble styreleder, franskmannen Robert Callon administrerende direktør og Axel Bretteville ble ansatt som fabrikkdirektør ved det planlagte anlegget i Staksnes. 
 
Høsten 1912 startet anleggsarbeidene ved Nitridens fabrikk på Staksnes. Sommeren året etter hadde imidlertid forutsetningene for produksjon av aluminium i Norge endret seg. Elektrokemisk hadde solgt ut sine aksjer i DNN og selskapet var nå under full fransk kontroll.  Imidlertid var Elektrokemisk fremdeles sentrale som kraftleverandør gjennom sin rolle på eiersiden i Arendals Fossekompani. Elektrokemisk hadde også fått enerett på produksjon etter Serpek-metoden, men dette skulle raskt vise seg å være lite nyttig. Etter omfattende prøving viste det seg at metoden slo feil og den ble i sin helhet oppgitt i løpet av den første verdenskrig.
 
Franskmennene på sin side så nå likevel store fordeler med et aluminiumsverk i Norge. Det skulle satses stort i Eydehavn og eierne satte seg et mål om å produsere 5000 tonn aluminium, 10 000 oksyd og 5000 tonn elektroder årlig. Anleggsarbeidene startet opp i august 1913 og alt i mai våren etter var hele 40 ovner på Eydehavn klare til bruk. 400 arbeidere kunne starte opp arbeid i aluminiumsindustrien.

Med utbruddet av 1. verdenskrig ble Nitriden raskt satt i vanskeligheter. Det var planer om å anlegge en oksydfabrikk og en elektrodefabrikk i Eydehavn, men arbeidet med disse ble nå lagt på is. I tillegg ble antall arbeidere ved aluminiumsproduksjonen redusert til 180. Og verre skulle det bli. Driften ble kun holdt i gang en kort periode før franskmennene stengte den høsten 1914. Årsaken til dette var blant annet mistanke om at aluminiumen havnet på tyske hender via mellommenn. Aluminium var, i likhet med Arendal Smelteverks produkt SIKA, mye brukt i våpenindustrien. Nedleggelsen av produksjonen førte til at det for en kort periode var stille ved Nitriden i Eydehavn.

Høsten 1915 steg etterspørsel av aluminium i Europa på ny, særlig i England, og Nitriden kunne igjen sette i gang produksjon. Det store franske selskapet Pechiney la omtrent samtidig ned sine anlegg i USA og flyttet dem over til Europa. En del av satsningen i Europa medførte at anlegget i Eydehavn ble utbygd dette året. I 1916 var Nitriden den største aluminiumsbedriften i Norge med en produksjon på 5500 tonn. Arbeidene med elektrodefabrikken hadde i 1915 også startet opp igjen og denne sto ferdig i 1916. En oksydfabrikk ble derimot ikke etablert i Eydehavn. Produksjonen av oksyd ble overflyttet til et anlegg i Frankrike.
 
Den store etterspørselen etter aluminium gjorde at Det Norske Nitridaktieselskap ønsket å øke produksjonen ytterligere. Det hadde lenge vært tanker om å etablere et nytt anlegg i Norge og i 1913 skrev DNN kontrakt med Eydes selskap Elektrokemisk og A/S Norsk Elektrometall om leie av kraft, fabrikkbygninger og boliger i Tyssedal i Hardanger. Her hadde Hardanger Elektriske Jern og Staalverk drevet siden 1910, blant annet med forsøksdrift innen jernverksproduksjon. Verkets drift var imidlertid ingen suksess og Eyde ønsket å bruke fossekraften til annen type industri. 7. august 1914 fikk DNN kraftleiekonsesjon i Hardanger. Krigsutbruddet la imidlertid raskt kjepper i hjulene for driften og industriprosjektet ble utsatt. Tyssefaldenes eier, Ragnvald Blakstad, sto nå uten kunde til sitt store kraftanlegg og måtte derfor ta nye initiativ. Han gikk i direkte forhandlinger med DNNs eiere og resultatet munnet ut i en avtale i 1916 der DNN skulle leie 30 000 Hk. Samme år begynte planleggingen av et større aluminiumsverk i Tyssedal.
 
Ingeniør Hans Fredrik Hygen ble satt til å planlegge og lede arbeidet, et enormt anleggsprosjekt der hele 700 mann var involvert. Å bygge et stort aluminiumsverk i de omgivelser som Tyssedal ligger i var en stor utfordring. Bygda lå avsides til, fjellsidene var bratte og forbindelsen med Odda måtte skje sjøveien. Likevel gikk arbeidet raskt fremover og i desember 1916 var produksjonen av aluminium i Tyssedal i gang.

DNN hadde nå to store aluminiumsverk i Norge, ett i Eydehavn og ett i Tyssedal. Dette fikk betydning for organisering og ledelse av selskapet. Øverst sto det utenlandskdominerte representantskapet som ble ledet av Alfred Bernheim, med Eyde og Badin som visepresidenter. Til å lede fabrikkene i Norge ble det plassert en administrerende direktør med sete i Kristiania. Franskmannen Robert Callon innehadde denne stillingen fra 1912. Han var i tillegg styreleder fra 1913. Selskapet etablerte også et eget ingeniørråd med ansvar for de tekniske sidene av driften. Dette besto av Eyde, Badin og Serpek. Verkene i Hardanger og ved Arendal hadde hver sine egne fabrikkdirektører. Direksjonen i Eydehavn var norskdominert og Birger Berg-Hansen ledet denne fra 1916 da han overtok som fabrikkdirektør etter Axel Bretteville. I tillegg besto direksjonen der av Gustav Jebsen og nettopp franskmannen Robert Callon. I Tyssedal var det mannen som ledet anleggsarbeidene av det nye aluminiumsverket der, Hans Hygen, som ble plassert i direktørstolen.
 
De siste årene av 1. verdenskrig var, til tross for inflasjon, dyre råvarer og økte driftsutgifter, gode år for aluminiumsindustrien i Norge. Også for DNN var det gode økonomiske tider, men verre var det at selskapet ble preget av konflikter på ledelsesnivå. De to fabrikkene produserte over all forventning og toppledelsen i Kristiania mislikte at den hadde reelt liten innflytelse over den daglige drift. I Eydehavn var det stadig motsetninger mellom Berg-Hansen og ledelsen i hovedstaden. Da Pechiney uten Berg-Hansens ønske sendte fire franske formenn til Eydehavn valgte fabrikkdirektøren og flere av ingeniørene å si opp sine stillinger. Som en midlertidig løsning returnerte Axel Bretteville til direktørstolen for en kort periode, men alt i 1918 ble han etterfulgt av direktøren i Tyssedal, Hans Hygen.
 
I tillegg til de interne uenigheter i toppledelsen førte politiske omstendigheter under verdenskrigen til at hele selskapet kunne gått over ende. I 1917 inngikk Nitriden en større kontrakt om leveranser av 6000 aluminium til den russiske regjering. Oktoberrevolusjonen som fulgte samme år satte imidlertid hele handelen over styr, og det avtalte beløp ble aldri betalt av den nye sosialistiske makteliten i Russland. Leveransen ble innstilt, og DNN kom i økonomiske vanskeligheter. Selskapet var på konkursens rand og aksjekapitalen måtte nedskrives fra 10,8 til 0,75 millioner. Det så en stund virkelig mørkt ut, men på nytt fikk de internasjonale konjunkturene betydning for selskapet. En relativt ny type industri, flyindustrien, hadde store behov for det lette metall og produksjon og salg, i første rekke til Italia og Frankrike, skjøt på ny fart. Salg av aluminium til denne industrien, samt et oppsving i konjunkturene, gjorde at DNN igjen kom på rett kjøl. Bedriften gikk med overskudd både i 1918 og 1919.

I 1920 inntraff to viktige utskiftninger i selskapets ledelse. Den første besto i at franskmannen Robert Callon gikk av som administrerende direktør, og hans landsmann Francoise de la Chaise overtok. Hovedkontoret var fremdeles i Oslo, men de la Chaise oppholdt seg, som sin forgjenger Callon, mer i Frankrike enn i Norge. Fremdeles var det altså slik at administrerende direktør satt geografisk fjernt fra de steder der selskapets aluminiumsproduksjon foregikk. Den andre store utskiftningen besto i at fabrikkdirektøren i Eydehavn, Hans Hygen, forlot selskapet og ble leder for en annen stor aktør i bransjen, Norsk Aluminium Company i Høyanger. Hans Helgesen overtok ledelsen i Eydehavn. Dette var en mann mer i de franske eiernes smak, blant annet med utdannelse fra Frankrike, ikke fra Tyskland slik som hans forgjengere.
 
Helgesen fikk imidlertid ingen enkel start som direktør. På samme måte som for SIKA ble markedet i 1920-årene mettet for aluminium. Lav omsetning førte til mindre produksjon, som igjen førte til nedskjæringer og kutt i arbeidernes lønninger. Arbeidskonfliktene blusset snart opp, med streik både i Eydehavn og i Tyssedal. Dette, sammen med stort prisfall, bidro til at ledelsen ved DNN i 1921 midlertidig vedtok å legge ned all produksjon ved begge sine fabrikker. En mengde arbeidstakere sto med ett uten arbeid. For selskapet var de økonomiske problemene imidlertid ikke løst med at lønnsutgiftene forsvant. De løpende utgifter og kraftavtalene med Tyssefaldene og Arendal Fossekompani måtte fremdeles innfris. Dette ble vanskelig, og samme år truet Tyssefaldene A/S Det Norske Nitridaktieselskap med konkurs. Som en kriseløsning valgte da bedriftsledelsen å sette fabrikken i Tyssedal som sikkerhet for fortsatt ekstistens. Samtidig måtte en del av kraftrettighetene i Eydehavn avstås.
 
Ikke lenge etter bedret de internasjonale konjunkturene seg på ny og aluminiumsproduksjonen kunne igjen starte opp. På denne tiden skjedde det også store endringer i aluminiumsindustrien internasjonalt. Bransjen var lite tjent med konkurranse mellom en mengde mindre selskap og den begynte derfor å organisere seg i større enheter. Pechiney, som ved stadige oppkjøp hadde skaffet seg 90 % eierandel i Det Norske Nitridaktieselskap, inngikk i 1923 en avtale med storselskapene Alcoa i USA og Baco i Storbritannia der hver av dem skulle ha 1/3 av aksjene i DNN. Det ble videre inngått avtale om at både Alcoa og Baco skulle stå for tilførsel av råvarer og salg av aluminium i flere land. Fordelen med denne avtalen var at DNN fikk flere ben å stå på samtidig som selskapet utvidet sitt marked. DNN ble nå en ledende aluminiumsbedrift på internasjonalt nivå.
 
Som en del av avtalen mellom Pecheney, Alco og Baco ble det igjen foretatt utskiftninger i Det Norske Nitridaktieselskaps ledelse. Et nytt norskdominert styre ble valgt med regjeringsadvokat Kristen Johanssen som formann. Representantskapet var imidlertid fortsatt dominert av franskmenn, og fabrikken i Eydehavn skulle fremdeles ledes av Hans Helgesen.
Med ny kapital og nye eiere var DNN nok en gang klar til å starte opp aluminiumsproduksjon. Samme år var den samlede produksjon igjen over 4000 tonn. Det gikk på nytt framover og utvidelse av elektrodefabrikken i Eydehavn ble påbegynt. Samtidig var det betydelige utvidelser i Tyssedal, og i 1925 kjøpte DNN opp en oksydfabrikk i Tyskland. Aksjekapitalen ble skrevet opp fra 5 til 15 millioner. I tillegg ble et stort lån på 1.8 millioner tatt opp i USA. Økt produksjon medførte økt behov for kraft og nye avtaler med fosseselskapene ble inngått. I 1926 nådde produksjonen et rekordnivå så langt, på over 14 000 tonn.
 
Nå fulgte et par år med store svingninger i markedet. Dette førte igjen til visse avsetningsvanskeligheter og produksjonen i 1927 og 1928 sank til rundt 12 000 tonn.
I 1929 kom det store krakket i USA og hele verdensøkonomien ble rammet med voldsom kraft. DNN gikk som mange andre industribedrifter inn i en vanskelig tid. Produksjonen ble drastisk redusert, og utover på 1930-tallet lå den jevnt rundt 5000 tonn ferdig aluminium i året. Som en følge av den minskede produksjon ble kutt i administrasjonen også nødvendig. I 1933 ble funksjonærenes lønninger derfor redusert, et lite populært tiltak blant de ansatte.
 
Selv om de fleste industrigrener nå hadde store problemer klarte kraftselskapene seg godt gjennom krisen. I 1935 inngikk Det Norske Nitridaktieselskap en avtale med sine kraftleverandører i Eydehavn og Tyssedal om redusert leie av kraft. Fra midten av 1930-tallet pekte de internasjonale konjunkturer på nytt oppover, og fra nå av lysnet det for aluminiumsindustrien. Produksjonen tok seg opp og i 1937 gikk begge DNNs fabrikker nok en gang for fullt. For året 1939 nådde produksjonen igjen nye høyder, med et resultat på 15 042 tonn.

Da krigen kom til Norge i april 1940 hadde aluminiumsbedriften i Eydehavn nylig fått ny direktør. Hans Helgesen, som hadde vært fabrikkdirektør siden 1920, døde i januar 1940. I hans sted gikk overingeniør Hans-Jørgen Wetlesen inn.
 
Tre dager etter okkupasjonen, den 12. april, holdt selskapet styremøte i Oslo. Der ble det besluttet å holde produksjonen i gang, til tross for all usikkerhet rundt krigsutbruddet. Tysk okkupasjon førte imidlertid til at forbindelsen med de franske eierne ble brutt og H. L. Helliesen overtok som leder ved hovedkontoret i Oslo.
 
Aluminium var en ettertraktet vare for krigførende nasjoner og tyskerne ble snart interessert i den norske produksjonen. Allerede 18. april ble direktør Helliesen fra DNN og direktør Mürer fra Norsk Aluminium Company innkalt til møte med representanter fra okkupasjonsmakten. Der ble det enighet om salg av metallbeholdningen og videre drift på tyskernes vilkår. Hvor hardt de to norske direktørene ble presset av tyskerne gir tilgjengelige kilder dessverre ingen opplysninger om. Men i mai bestemte Rikskommersariatet at en av deres menn, Koppenberg, skulle tre inn som formynder for den norske aluminiumsindustrien. I oktober 1940 fikk han uinnskrenket myndighet over alle DNNs ledende organer.
 
Noen uker tidligere hadde selskapets fabrikker i Eydehavn og Tyssedal blitt satt i full produksjon. Dette varte ikke lenge for samme høst ble det mangel på oksyd og driften måtte på ny reduseres. Krigshandlingene ute i Europa førte til at råstoffmangelen fortsatte i månedene som fulgte og resultatene for 1941 viser at produksjonen dette året hadde sunket til 5500 tonn.
 
I september 1944 brøt det ut brann i omformerstasjonen i Eydehavn og aluminiumsproduksjonen måtte stoppes. Også i Tyssedal var det problemer og kun 30 av 251 ovner var i drift. Til tross for de økonomiske problemene DNN hadde i disse årene ble ingen arbeidere sagt opp. Bedriften ville holde flest mulig av de ansatte i arbeid og iverksatte i tillegg enkelte velferdstiltak for sine ansatte for å avhjelpe forsyningssituasjonen i krigsårene. De opprettet blant annet egne suppekjøkken og etablerte ordninger med ferietilskudd og julegratiale til arbeiderne.

Etter krigen skjedde en omfattende omstrukturering av norsk aluminiumsindustri. Bransjen fulgte i samme spor som den internasjonale aluminiumsindustrien og organiserte seg i større selskaper. Mindre aluminiumsverk ble nedlagt og en ny moderne fabrikk ble bygd i Årdal i Sogn. Denne sto ferdig i 1947 og hadde en produksjonskapasitetet på hele 24 000 tonn pr. år, mer enn Eydehavn og Tyssedal hadde til sammen.
 
De første ukene og månedene etter frigjøring våren 1945 var imidlertid preget av problemer for Det Norske Nitridaktieselskap. Selskapet gikk inn i periode der krigens ettervirkninger gjorde seg gjeldende med full tyngde. Mangelen på råvarer var stor og likviditeten var etter alle problemene under krigen dårlig. Produksjonskapasiteten ved de to fabrikkene, henholdsvis 5500 tonn i Eydehavn og 11 000 tonn i Tyssedal, var langt over det DNN hadde kapital, råvarer og arbeidskraft til å klare. Historien gjentok seg med andre ord fra den gang den forrige verdenskrigen var over i 1918. Overkapasiteten i aluminiumsproduksjonen på verdensbasis var formidabel og prisene sank til et nytt bunnivå.
 
Problemene til tross, så valgte ledelsen ved DNN å gjenoppta produksjonen av aluminium. Eydehavn var først ute, og anlegget her var i full drift rundt årsskiftet 1945/46, Tyssedal kort tid etter.
Et problem som skulle vedvare i årene fremover var mangelen på kvalifisert arbeidskraft. Arbeidsledigheten var nærmere null og det å skaffe arbeidere til aluminiumsindustrien var ikke enkelt. DNN klarte som nevnt ikke å utnytte kapasiteten de hadde fullt ut med de mannskaper de disponerte. Løsningen ble effektivisering av driften. Moderniseringer ble gjennomført, men stort sett bare i Tyssedal, og kapasiteten totalt sett for DNN ble utvidet til 21 000 tonn. Eydehavn fikk ikke i samme grad den oppmerksomhet fra ledelse og eiere som var Tyssedal til del. Dette viste seg blant annet i at Eydehavn fikk overført 29 eldre ovner fra aluminiumsverket i Hardanger. I 1953 hadde fabrikken i Eydehavn likevel gjennomført en del utvidelser og moderniseringer, blant annet nye maskiner i elektrodefabrikken, nytt støperi, nytt transportanlegg for oksyd og økning av kapasiteten i siloanlegget. Etter disse tiltakene hadde anlegget i Eydehavn 159 ovner og en produksjonskapasitet på 8500 tonn.
 
Modernisering og utvidelse av Det Norske Nitridaktieselskaps to fabrikker i Eydehavn og i Tyssedal hadde kostet selskapet store summer. Tiltakene ble finansiert gjennom store banklån på over 30 millioner kroner, likviditetslån på rundt 6 millioner og på bedriftenes egne overskudd.
Nye viktige endringer inntraff  i 1958 da den største aksjonæren i DNN, Pechiney, solgte ut sine aksjer i selskapet, mye på grunn av statens industripolitikk etter krigen. Pechiney mente aluminiumsbransjen var utsatt for sterk statlig styring og høyt skattepress fra norske myndigheters side. En tidsepoke var dermed over på eiersiden av Det Norske Nitridaktieselskap. Pechiney hadde vært storaksjonær i selskapet siden starten i 1914.
 
Ellers var de første årene etter krigen preget av en rekke utskiftninger i selskapets ledelse. Kristen Johansen gikk av som styreleder i 1947 og ble erstattet av Thor Haavind som satt til 1950 da Wilhelm Bugge overtok. Henrik Helliesen som hadde vært administrerende direktør siden krigsutbruddet i 1940 gikk av i 1953 da Johs Arbo Høeg overtok. Ved fabrikken i Eydehavn var det mer kontinuitet. Der fortsatte Hans-Jørgen Wetlesen som direktør fram til 1955 da han ble erstattet av en mann ved navn Alf-Møller Hansen.
 
Utover på 1950-tallet bedret situasjonen seg på verdensmarkedet. De store investeringene i ny teknologi, nye anlegg og nye produksjonsmetoder førte likevel til at aksjonærene kunne se langt etter eventuelt utbytte på sine aksjer i disse årene. Først i 1959 vedtok generalforsamlingen at utbytte skulle deles ut, og da ble det dette satt til 5 %. Ved inngangen til 1960-årene var DNN en bedrift i jevn vekst. (Bedriften hadde da nylig fått ny administrerende direktør i Egil Kollenborg.) Produksjonen lå i 1960 og 1961 nærmere 22 000 tonn og ytterligere moderniseringer ble utført. I Eydehavn ble fabrikkens vannverk utvidet og losseanlegget på nytt forbedret. De gode tidene kom aksjonærene til gode og utbyttet i disse årene ble satt til 8 %.

Resten av 1960-årene fortsatte produksjonen av aluminium ved bedriften på Eydehavn på et jevnt nivå. Imidlertid merket bygninger, teknologi og maskiner økende slitasje og behov for forbedringer ble snart påkrevet. I første halvdel av 1970-tallet viste konjunkturene et stadig synkende prisnivå på aluminium og fremtiden for fabrikken i Eydehavn så mørk ut. Omfattende ombygginger og store moderniseringer måtte til for fortsatt lønnsom drift. Store planer ble utarbeidet, men det viste seg at tiltakene ville koste store summer. Eiere og bedriftsledelse sto i 1975 overfor et vanskelig valg. Lokalavisen Agderposten oppsummerer bildet fra skjebnedagene dette året: ”To muligheter sto igjen da man skulle bestemme Nitridens videre skjebne. Enten en full modernisering, eller nedleggelse. Man valgte det siste.” Det Norske Nitridaktieselskaps fabrikk i Eydehavn var dermed historie etter over 60 år med aluminiumsproduksjon.