SIKA

På slutten av 1800-tallet ble det funnet nye slipestoffer til bruk i den økende produksjon av jern- og stålprodukter verden over. I 1891 framla amerikaneren Edward G. Acheson den første kunstige siliciumkarbid. Han ga produktet navnet carborundum, senere mer kjent som siliciumkarbid, også kalt SIKA. Tre år senere, i 1894, fant den tyske kjemikeren Ernst Moyat fram til en ny metode for fremstilling av mineralet korund. Både siliciumkarbid og korund ble fremstilt ved hjelp av elektriske motstandsovner og smelteovner.

SIKA er et syntetisk produkt fremstilt av råmaterialene krystallkvarts, kvartssand og petrolkoks. Disse blir blandet i store ovner formet som lange trau der krystallisasjonen av Sika skjer ved en temperatur mellom 1600 og 2500 grader. Etter smelting blir SIKAen knust, renset og klassifisert. Ovnene brenner 36 timer, kjøles, tømmes og brukes på nytt. 4-5 ovner er nødvendig for kontinuerlig drift. Produksjonen krever store mengder elektrisk kraft.

SIKAens største egenskap ligger i hardheten. Kun borcarbid, kubisk bornitrid og diamant er hardere enn SIKA. I tillegg er stoffet motstandsdyktig mot kjemikalier og har også gode egenskaper til å lede varme. Som slipemiddel er materialet uovertruffent. Kombinasjonen av ektrem varmebestandighet og slipeegenskaper gjør at SiC er benyttet under ekstreme bruksfohold.