Nils Hjelmtveit

Om du kaster et blikk på Eydehavns korte historie, er det ett navn som går igjen, Nils Hjelmtveit. Det var tilfeldigheter som brakte Hjelmtveit til Eydehavn. Etter lærerskoleeksamen på Stord i 1913, var det en artikkel i ”Allers Familie-Journal” som vekte interessen for det nye industristedet. Her var det utviklingsmuligheter for skolen.  

Det hadde tidligere bare vært en småskoleklasse på det lille stedet, men de to nye fabrikkene som kom, skapte stor tilflytning. Hjelmtveit ble ansatt ved den nye tredelte skolen som flyttet inn på Bedehuset; storskolen i storsalen, småskolen i lillesalen.
Skoleåret sluttet sist i april. Det nye skoleåret begynte ca. 20. mai. Så var det skole i 6 uker. Ca. 20. juni begynte sommerferien. Det tok flere år før Hjelmtveit tross sterk motstand, fikk forandret denne ordningen. Til eksamen måtte hver elev opp til muntlig prøve for skolestyrets formann og en eksamensnevnd. Dette ble forandret til skriftlig eksamen i norsk og regning med felles kommunale oppgaver. Hovedtrekkene i denne ordningen fikk han med i Skoleloven av 1939 mens han var statsråd med ansvar for denne loven. Selv sier han: ”Det var ordningen fra min tid som lærer i Eydehavn som dermed slo gjennom i lovgivningen.”

Stadig økte innflyttingen, og økt elevtall krevde flere klasser. Først ble skolen 5-delt, så 7-delt, og til slutt ble det parallellklasser. Fra 1919 ble byskoleloven innført. Allerede sommeren 1914 krevde et fullsatt folkemøte på Bedehuset at det måtte oppføres egen skolebygning. Ingeniøren som tegnet skolen, regnet med at det snart ville komme flere elever. Han tegnet derfor  bygningen med utvidelse for øye. Den ferdige skolen var på en måte bare et halvt hus, og i følge Hjelmtveit, svært lite pent. Han kom selv til å arbeide hardt for utvidelse, og den opprinnelige skolebygningen som ble innviet i mars 1915, ble 13. februar 1937 fullført slik den  opprinnelig var tenkt. Der kom også alle nødvendige spesialrom.

Fra 1913 til denne tid hadde Nils Hjelmtveit et avgjørende ansvar for at Eydehavn skole ble en foregangsskole. Han ble førstelærer fra 1915 og skolestyrer tre år senere. Dette førte til at alle endringer i skoleordningen ble forberedt av ham.
Etter at Stokken og Østre Moland skilte lag i 1919, fortsatte de likevel det felles lærerlaget. Hjelmtveit ble formann, og møtene holdt de hjemme hos hverandre. Temaene på møtene var mest av pedagogisk art. I 1945 ble Hjelmtveit æresmedlem i Norges Lærerlag.  Dermed ble han også æresmedlem i det lokale lærerlaget og invitert til alle møtene der.

Allerede på lærerskolen hadde Hjelmtveit vært aktivt med i avholdslosjen. Da Losje Eydehavn av IOGT ble stiftet i 1915, ble han med her og straks valgt til ”Losjefullmektig”, noe han var så lenge losjen eksisterte. Her ble det satset på studiesirkler, lødig underholdning og hyggelig kameratskap. Etter hvert ble det også stiftet en barnelosje. Losjen holdt til på Bedehuset som var det eneste forsamlingslokale bortsett fra kinoen.

Møtene i losjen ble avgjørende for hans varige forhold til Eydehavn. Her traff han Karen som ble hans fremtidige kone. Sammen kjøpte de tomt av hans svigerforeldre og bygde hus på Stranda. Dette ble hans faste base i alle år. Han la ned et stort arbeid her, og sier selv at hver neve jord hadde gått gjennom hans hender.Hjelmtveit fikk også tillitsverv i distriktslosjen for Aust-Agder og ble senere medlem av studierådet i Storlosjen for hele landet.

I 1919 begynte avholdsorganisasjonen i fylket å utgi en ukeavis. Hjelmtveit ble redaktør, og avisens navn ble ”Egden”, etter hans forslag. I det året han var redaktør, var det en stor brennevinsavstemning. Avholdssiden vant denne, ikke minst takket være innsatsen fra losjene og deres avis ”Egden".

I 1915 var Hjelmtveit drivkraften bak stiftelsen av Eydehavn Sangforening. Sangforeningen ble både en sosial møteplass og en arena for musikkglede. Konsertene ble holdt  både i kirker og kinolokaler, med et repertoar av både kirkemusikk og verdslige sanger. Men i 1924 måtte koret gi opp fordi mange medlemmer forsvant.  En vekkelse på den tiden gjorde også at flere kormedlemmer ikke ville opptre med verdslige sanger, sier Hjelmtveit. Han uttrykker likevel at innstillingen ble mer tolerant etter hvert, og at det slett ikke er noe ”mørkt fastland” her.

Allerede i 1918 hadde Hjelmtveit stftet et nytt kor, Eydehavn Mannskor. Stiftelsen skjedde en kveld i krysset ved Jorkjend der noen venner sto og pratet sammen. Mannskoret var noe av det som ga ham mest glede i disse  årene. Gleden ved å være sammen i godt lag var avgjørende.Eydehavn Mannskor ble en stor suksess. Det har i alle år deltatt i alle større begivenheter på Eydehavn, og eksisterer fortsatt.

Selv sier Hjelmtveit om disse aktive årene på Eydehavn: ”Jeg minnes klart denne veksttiden som noe svært interessant, meningsfullt og utviklende, sterkt engasjert som jeg var i både det ene og det andre.”

Særlig etter at første verdenskrig begynte, fikk Hjelmtveit se arbeidernes problemer på nært hold. Det var en vanskelig tid med mangel på mat og klær. Boligforholdene var elendige. Trange husvære var overfylt av slektninger fra landet som flyttet inn. De nye arbeidsplassene på fabrikkene virket som en magnet på de arbeidsløse menneskene i bygdene omkring.

I 1917 meldte han seg inn i Stokken Arbeiderparti. Dette ble begynnelsen på en sterk politisk karriere som fikk betydning både for Eydehavn og resten av landet. Selv sier han: ”Jeg, som aldri tidligere hadde hatt føling med industriarbeidermiljø, ble meget snart klar over at min politiske plassering … måtte bli i arbeidernes parti.” Han avanserte raskt i det politiske systemet. Han ble formann i det lokale partiet og med i styret av fylkespartiet. Fra 1919, da Stokken ble egen kommune, skilt fra Østre Moland, ble Hjelmtveit medlem av kommunestyret, straks etter varaordfører og senere ordfører (se også ordførere i Stokken kommune).

I tjueårene ble det debatt om Moskvatesene også i det lokale partiet. Her inntok Hjelmtveit en mellomposisjon. Han gikk sterkt mot et mindretallsdiktaur, mens han samtidig advarte mot å splitte arbeiderklassen. Det ble derfor et mindretall i Stokken Arbeiderparti som gikk inn i Norges sosialdemokratiske arbeiderparti. Han var her på linje med fagorganisasjonene på fabrikkene, mens hans sterkeste motspiller i partiet, Guttorm Fløistad, gikk over til sosialdemokratene. Arbeiderpartiet beholdt derfor sin styrke i Stokken gjennom de splittende tjueårene.

Fra 1919 og hele tiden Stokken var egen kommune, hadde altså Arbeiderpartiet et overveldende flertall, og ordføreren hadde stor politisk makt. Hjelmtveit sier at ordførerjobben i Stokken var det eneste offentlige vervet han selv traktet etter. Oppgavene var mange, mulighetene var store. Det som trengtes, var et menneske med initiativ og fantasi. Hjelmtveit var mannen som hadde dette. Bortsett fra 6 år som stortingsmann fra januar 1925, var han i ledende politiske posisjoner i kommunen. Stortingsmann ble han uten egentlig selv å ville det. Det var derfor med glede og entusiasme han i 1930 igjen kunne kaste seg inn i det kommunale arbeidet, noe som  også ga større plass til hans entusiasme for skolearbeidet.

Etter nesten to års stans ved fabrikkene og rot i kommuneregnskapene, var økonomien svak da Hjelmtveit overtok som ordfører i 1923. Et skrapet budsjett ble satt opp for 1923-24. Skatterestansene fra året før tok nesten alt. Det ville ikke bli noe til de mange gode formål som var satt opp i programmet. Men nå var bedriftene i gang igjen og folk var i arbeid. Skatteloven ga anledning til å sende krav om skatteinnbetaling til arbeidsgiverne. Hjelmtveit arbeidet ut et forslag om at årets skatt ble trukket fra lønn. Dette møtte stor motstand, og trappa opp til leiligheten hans på skolen ble en gang full av folk som protesterte.  Men forslaget ble vedtatt.

Senere var Hjelmtveit som stortingsmann medlem av skattelovkommisjonen av 1929. Her fikk han kommisjonen med på samme ordning som Stokken gjennomførte i 1923. Stokken viste her vei i denne viktige saken. Selv om det bare gjaldt allerede ilignet skatt. (se også Nils Hjelmtveit om forslaget om forskuddsskatt i Stokken kommune)

Nitriden var del av et multinasjonalt selskap som kunne unndra seg beskatning ved å flytte finansene over kommune- og landegrenser. Det ble mange harde forhandlinger før en rimelig beskatning av bedriften fikk gjennomslag.

For å få orden på kommuneøkonomien ble det satset sterkt på å bygge opp fond. Disse skulle gå til bestemte formål, og dermed holde oppe innsatsen i dårlige tider. Fondene skulle ikke røres i den daglige driften av kommunen. Dette ble også senere del av landets politikk. Hensikten var å styrke utviklingen av folkeskolen, gi fri tannpleie, bygge ut alderdomspensjon, bygge  et gamlehjem uavhengig av fattigvesenet, bygge folkebad og ikke minst gi folk produktivt arbeid istedenfor bidrag i vanskelige tider.
Det tok tid å gjennomføre dette programmet, men langvarig og utholdende arbeid gjorde det meste til virkelighet. Så ble da også Stokken et utstillingsvindu for arbeiderpartipolitikk i Norge.

Tredveårene ble en vanskelig tid for Stokken som for mange andre kommuner. Fra 1932 ble Hjelmtveit ordfører etter noen år på Stortinget. Han gikk sterkt inn for å gi folk meningsfylt arbeid istedenfor å gi dem bidrag, slik som nevnt i planene om kommunens fondsoppbygning. Gruvedrift, veibygging og utbygging av idrettsbane var noen av de virkisomheter som holdt arbeidsløse i sving.

Coop Prix på Eydehavn omtales fortsatt av folk flest som Handelslaget. Det var i 1923 det ble holdt stiftelsesmøte for et samvirkelag. Hjelmtveit ble valgt til formann, og var det helt til han kom inn i Regjeringen. Etter forslag fra formannen ble navnet Eydehamn Handelslag. For ikke å provosere unngikk han ordet samvirkelag. Han var en resultatenes mann.

Idrettsarbeidet i trettiårene var sterkt splittet. I 1931-32 ble Stokken AIL stiftet. Mange medlemmer gikk over fra det borgerlige Eydehavn Idrettsforening. Det ble lenge en kamp om medlemmer. En stund ble medlemskap i Eydehavn Idrettsforening satt som betingelse for å få arbeid på Nitriden.  Likeså kom det forslag om å ekskludere partimedlemmer som var med i dette laget. Et alternativt forslag fra Nils Hjelmtveit om å oppfordre til medlemskap i Stokken Arbeideridrettslag ble i stedet vedtatt.

Med idrettsbane sto det dårlig til. Men på Planen, det som i dag er torvet på Eydehavn, ble det drevet idrett. Senere kom grasbanen. Men denne ble drevet av det borgerlige idrettslaget som nå hadde fått navnet Fjell etter sammenslåing med Fjell Saltrød . Arbeideridrettslaget ble nektet å bruke banen. Så ble det satt i gang nødsarbeid for å bygge ut banen på Kloppedalsmyra.

Hjelmtveit sto hele tiden i en politisk virkelighet. Han kunne ikke gjennomføre alle sine planer uten at et flertall støttet ham. Men det var handling fremfor politisk teori som kjennetegnet mannen. Begeistring ble skapt i et samspill med mennesker rundt ham. Det ville selvsagt være urett å gi Hjelmtveit æren for alt det positive som skjedde i Stokken. Sterke og dyktige kvinner og menn var med på laget.

Da Hjelmtveit kom inn i regjeringen i 1935, fikk han gleden av å sette sitt stempel på flere rikspolitiske saker, ofte saker han hadde erfaring fra og kunnskap om fra tiden som skolestyrer og ordfører. Praktisk talt alle skoleslagene fra universitet til folkeskole fikk nye lover. Alderstrygden han jobbet for i Stokken, ble i 1936 gjennomført etter forslag fra regjeringen han var medlem av.

Krigsårene tilbrakte han i England, men familien var fortsatt et ankerfeste på Stranda. Da krigen sluttet og tiden i regjering var over, begynte han igjen som skolestyrer på Eydehavn. Men tiden i skolen ble denne gang ikke lang. Høsten 1946 ble han fylkesmann i Aust-Agder.

Berntsen, Harald: Trekk av Stokkens historie ca. 1600 – 1962. Utgitt 1989

Hjelmtveit, Nils: Vekstår og vargtid.Aschehoug 1969

Hjelmtveit, Nils: Minner fra arbeidsår i skole, politikk og foreningsliv m.m.1913 – 1930/35

                        Upublisert håndskrift

Stokken nr. I-6. Årsskrift 1981 – 1997. Utg. av Eydehavn Museet og Stokken Historielag

Diverse leksika