Sam Eyde

Den første industrielle revolusjon kom etter 1850. Kull var den nye energibæreren. Sotdryssende skorsteinspiper raget over de nye kullfyrte fabrikkene, og det summet og gikk i tekstilfabrikker, mekaniske verksteder og metallindustri. Mange brave oppfinnere og teknikere deltok i industrialiseringen uten at de derfor hadde så avanserte kunnskaper. Det holdt om man var en skikkelig ”mekanikus”. Ingen enkelt person spilte hovedrollen under denne revolusjonen.
 
I årene etter 1900 satte den andre industrielle revolusjon inn. Den kom til å danne en særlig karakteristisk fase av industrialiseringen i Norge etter som landet hadde så mye billig vannkraft som kunne brukes til å produsere elektrisitet. Det var avgjørende, for under den andre revolusjon var det elektrisitet som ga drivkraften, og elektrokjemisk industri ble en ny og viktig industrigren. Elektrisitet og kjemi er ikke noe for halvstuderte røvere. Her krevdes det kunnskaper på universitets- og høyskolenivå. Og én mann peker seg altså ut som selve legemliggjørelsen av den nye epoken i norsk industrireising: høyskoleingeniøren, forretningsmannen og gründeren Sam Eyde.
 
Eyde satte dype spor etter seg i sin samtid, i årene 1900-20. Han var en gigant innenfor utviklingen av den første kraftkrevende industri i vårt land. Han og hans ingeniører bygde det første høytrykksanlegget i Norge ved Tyssefallene i Hardangerfjorden. De reiste Europas største vannkraftanlegg ved Svelgfoss på Notodden,  og de anla verdens største kraftverk på Vemork ved Rjukan. Omkring midten av den første verdenskrig var det Eyde og hans ingeniører som hadde utbygd det meste av den kraftkrevende industrien i Norge. Dermed bidro de også til å fastlegge det todelte kraftforsyningsmønsteret som har vært så spesielt i Norge: En stor privat kraftproduksjon forsyner helt eller delvis den kraftkrevende industrien med elektrisitet, mens det offentlige – stat eller kommune – står for resten.
 
Eyde var i mye opphavsmannen til den elektrokjemiske industrien i Norge. Han var med på å stifte og ble direktør for de to viktigste selskapene som sto bak kraftutbyggingen og den industrireisingen som var så tett koplet til denne utbyggingen. Eyde hører til portalfigurene i Norsk Hydros og Elkems historie – eller Elektrokemisk som selskapet den gang het. Han bidro vesentlig til å utvikle den teknologien som Hydro ble grunnlagt på, og han spilte en nøkkelrolle som forbindelsesledd mellom norske naturressurser og den utenlandske kapitalen som trengtes for å utnytte ressursene. Eyde var også nær knyttet til utviklingen av nye former for finansiering og industriell organisering. Ingen hadde tidligere benyttet aksjeselskap så systematisk som han og de han samarbeidet med. Det vrimlet med aksjeselskap der han for frem. Konserndannelse var også noe nytt. Da var det ikke lenger tale om en enkelt fabrikk som kjernen i den industrielle virksomheten. Hydro vokste frem som et helt system av fabrikker, kraftverk, jernbane og vanntransport.
 
Tre nye industrisentra er knyttet til Eydes navn. Først og fremst gjelder det Rjukan der det ble skapt et stort industristed hvor det tidligere bare hadde vært en glissen bebyggelse av spredte gårder. Et annet industristed var Odda som oppsto på kraften fra Tyssefallene, som Eyde og hans ingeniører utbygde. Det tredje stedet er det som kom til å bære hans navn, Eydehavn på Sørlandet. Endelig bidro Eyde mye til utviklingen av et fjerde, litt eldre industrisentrum, Notodden, som naturlig hører sammen med Rjukan i denne forbindelse.

Sam Eyde (eg.Samuel) født 29.10.1866 i Arendal , død 21.6.1940 i Åsgårdstrand

Foreldre: Skipsreder Samuel Eyde (1819-1902) og Elina Christine Amalie Stephansen (1829-1906)

Gift 1 1895: komtesse Anna Ulika (Ulla) Mörner (1873-1961), ekteskapet oppløst i 1912

Gift 2 1913: skuespiller Elida (Elly) Simonsen (1885-1960)

Eyde vokste opp i et Arendal som var preget av seilskutenes storhetstid. Han tilhørte det øverste av det arendalske og norske næringsborgerskapet. Eyde kom alltid til å bevege seg på tilværelsens solside, først gjennom fødsel og oppvekst, siden ved å være sin egen lykkes smed. Familien tilhørte den rike gruppen av skipsredere, seilskutebyggere og trelasthandlere som dominerte Sørlandet, med Arendal som den fremste av skipsfartsbyene. Denne bakgrunnen kom til å bety mye for ham. Den ga sosial sikkerhet. Eyde vennet seg fra barnsben av til å ferdes innen det ypperste av norsk og europeisk borgerskap, for det arendalske borgerskapets forbindelser til utlandet var mange og sterke.

Dette kom ham til gode når han senere skulle forhandle med motparter som stammet fra det samme borgerskap. De forsto hverandre, visste hvordan man oppførte seg, benyttet de samme koder for å sende og motta sosiale signaler. Eyde vokste opp i et miljø hvor folk snakket om investeringer, drift, fortjeneste, tap, handel, noe han kunne dra nytte av senere da han ble forretningsmann. Kanskje hadde det spekulative preget som til en viss grad satte sitt merke på skipsfarten, sitt å si. Senere kom han iallfall til å spekulere både i fossefall og gruver.

Senest sommeren 1886 bestemte Eyde seg for at han ville bli ingeniør, og dro om høsten  samme år til Berlin for å utdanne seg som ingeniør ved den tekniske høyskolen i Charlottenburg. Det var et avgjørende valg som skulle gi retning til hele hans senere liv. Det var som ingeniør han begynte sin karriere, og det var med ingeniøryrket som springbrett at han skulle bli en industrimann i stort format og sikre seg en plass i norsk historie. På én måte spilte Arendal en avgjørende rolle for dette utdannelsesvalget. Det kostet penger å gjennomgå en flerårig høyskoleutdannelse i utlandet. Den som ga seg i kast med det, måtte ha kapital i ryggen, og den eydeske familie var fortsatt velstående. Tross de dårlige tidene hadde faren lagt tilstrekkelig til side til at sønnen kunne fullføre sine studier.

Det er mer usikkert hvilken betydning man skal tillegge Arendal når det gjelder selve utdannelsesvalget. Hvorfor ingeniør? Familietradisjonene pekte i retning av sjø og maritim virksomhet, men det appellerte tydeligvis ikke, om ikke av andre grunner så kanskje fordi problemene med overgangen fra seil til damp var økende. Eyde nevnte engang at han som gutt alltid hadde hatt lyst til å bli ingeniør, men det eneste han visste om ingeniører "var, at der var en Stadsingeniør Arnold i Arendal. Men saa hjertevarm var denne Mand, at han gav mit Guttehjerte Lyst til at slaa ind paa samme Vei." Kanskje fornemmet den unge Sam litt av byingeniørenes rolle som nøkkelpersoner i byenes modernisering i annen halvdel av 1800-tallet og ble inspirert av det.

Eyde tok sin utdannelse og arbeidet deretter syv år som ingeniør i Tyskland. Høsten 1898 vendte han tilbake til Norge og slo seg ned i Kristiania der han etablerte sitt eget ingeniørkontor.  Det spesialiserte seg på å gi råd til stat og kommuner om hvordan de skulle anlegge og modernisere jernbanestasjoner og havner i byer. På kort tid ble han en meget fremgangsrik privatpraktiserende ingeniør og kunne senere uten overdrivelse fortelle: "Ved århundreskiftet drev jeg som 34-årig ung mann en av de største ingeniørforretninger i Skandinavia". Han beskjeftiget da omkring 30 ingeniører og funksjonærer.
 
Gjennom ingeniørkontoret skapte Eyde et usedvanlig pågående, initiativrikt og handlekraftig miljø av unge ingeniører.  Eyde viste seg å ha usedvanlige evner som miljøskaper. Han var sosial, utadvendt og menneskeglad og var oppriktig opptatt av sine ansattes ve og vel. Han hadde en kolossal arbeidskraft og gikk helt og holdent opp i de oppgaver som han påtok seg, og inspirerte på den måten medarbeiderne til en ekstra innsats. Som ingeniør var han den fremste blant dem, med topp utdannelse og praksis og med en spesiell innsikt i nettopp det som ingeniørkontoret drev med i de første årene. Han lønnet godt, og han satset på ungdom som han gjerne ga store oppgaver. Under Eydes overledelse og etter hans alminnelige retningslinjer fikk de stor frihet til å løse oppdragene. Den unge og driftige ingeniørstaben ble et instrument i Eydes hånd. Uten dette miljøet av ingeniører hadde Eyde aldri nådd så langt som han gjorde, og mange av ingeniørene kom etter hvert til å få fremtredende stillinger, både i og utenfor de selskap som Eyde stiftet.

Ingeniørmarkedet for løsning av stasjons- og havnearrangementer var begrenset og måtte nødvendigvis skrumpe inn etter hvert som byene fikk skikk på sine problemer. Eyde så seg derfor tidlig om etter arbeid utenfor den spesielle nisjen han dyrket. Snart lot han seg rive med av tidens interesse for norske naturressurser, for vannkraft og gruver. Norsk vannkraft var Europas billigste, og i løpet av 1890-årene hadde elektrisitetsutviklingen kommet så langt at vannkraften kunne utnyttes til å produsere strøm som kunne føres over stadig større avstander. Ivrige fossespekulanter kjøpte opp lovende vannfall, og helt på slutten av århundret ble de første kraftkrevende fabrikkene bygd innenfor karbidindustrien i Norge.

Eyde hadde iallfall to motiver da han tok til å interessere seg for vannkraften. For det første kunne utbygging av kraften og av eventuelle fabrikker som utnyttet kraften, gi hans ingeniørkontor nye oppdrag. Det ville riktignok kreve en betydelig omstilling, for vel var Eyde og de fleste av hans ingeniører bygningsingeniører, men de hadde liten erfaring med å bygge store vannkraftanlegg og fabrikker. For det andre kunne Eyde godt tenke seg å tjene penger på å kjøpe og selge vannkraft, også uten at det ble noen ingeniøroppdrag av det.  Det var det de fleste vannkraftspekulantene drev med. Eyde hadde begynt som ingeniør og var det fortsatt, men etter at han vendte tilbake til Norge, var han også blitt forretningsmann og det mer og mer: forretningsmann som selvstendig næringsdrivende med ansvaret for et stort ingeniørkontor og altså forretningsmann som spekulant i norsk fossekraft.
 
Det krevdes kapital for å kjøpe fosser og gruver, og det krevdes svært mange penger for å utbygge fossene og reise en kraftkrevende industri. Eyde rådde ikke selv over slike kapitalmengder, pengene måtte komme annetsteds fra. Gjennom sitt arbeid med jernbane og havn i svenske byer hadde Eyde skaffet seg verdifulle kontakter i Stockholm, og våren 1902 inngikk han sammen med en av tidens store vannkraftspekulanter, ingeniør Fredrik Hiorth, en allianse med svenske kapitalister. Det var vanlig i denne tiden at utenlandske kapitalister kjøpte opp norske naturressurser. I Norge fantes det ikke nok risikovillig kapital til slikt, og det norske bankvesenet var for dårlig utviklet til å påta seg den typen store investeringer som fosser og gruver kalte på. Eyde fulgte derfor bare tidens trend da han henvendte seg til svenske kapitalister. Han kom nå til å inngå i en liten, men handlekraftig norsk-svensk krets av ingeniører, kapitalister og spekulanter i naturressurser og ny teknologi. Sammen kjøpte de det store fossekomplekset Vamma i nedre Glomma sommeren 1902 og dannet et nytt fosseselskap på det. Deretter gikk de i gang med å kjøpe opp Rjukanfossen og hadde våren 1903 skaffet seg så mye av eiendommene rundt fossen at de kunne stifte ytterligere et selskap på dette veldige vannfallet.

Sommeren 1903 var da situasjonen den at den norsk-svenske kretsen satt med to store norske fosser, Vamma og Rjukanfoss, uten å vite hva de skulle gjøre med dem. De hadde forsøkt forskjellige veier, både løsninger som betydde at de utbygde kraften for å forsyne andre, og løsninger som innebar at de solgte fossene videre til andre med fortjeneste. Men nettopp fra denne sommeren tok utviklingen en ny retning. Eyde satset stort på å utvikle en kraftkrevende teknologi som kunne danne grunnlaget for ny industri og dermed også for en utbygging av fossene. Han hadde noen måneder tidligere – 13. februar for å være nøyaktig – truffet professor i fysikk ved Universitetet i Oslo, Kristian Birkeland, og sammen hadde de utklekket ideen til en lysbuemetode. Den elektriske lysbuen som dannes mellom to elektroder, vil binde luftens kvelstoff og surstoff til hverandre kjemisk – eller nitrogen og oksygen, som det skal hete i dag. De to stoffene kommer dermed til å utgjøre en nitrøs gass. Blir denne gassen opptatt i vann, får man salpetersyre, som igjen kan omgjøres til salpeter, kunstig kvelstoffgjødning eller andre kvelstoffprodukter. Eyde visste at verdens kvelstoffindustri hadde gode fremtidsutsikter, og han håpet at han med den nye metoden kunne skape et nytt teknologisk grunnlag for en slik industri. 
 
Det gikk nokså smått med Birkelands eksperimenter for å prøve ut og utvikle den nye metoden våren 1903, først og fremst fordi det var så vanskelig å skaffe penger til arbeidet. Svenskene som hadde investert i fosser, ville ikke kaste bort kapital på noe så luftig som en metode som bygde på, ja på ren luft. Men i juni begynte de beskjedne eksperimentene å gi de første lovende resultater, svenskene ble  interessert og skjøt inn penger, og i august viste eksperimentene ny fremgang. Etter dette kastet Eyde og Birkeland seg med all sin energi inn i arbeidet med å føre forsøksarbeidet videre. Birkeland hadde først og fremst det faglige ansvar for den elektriske og kjemiske siden ved forsøkene, mens Eyde gjorde alt han kunne for å bygge den nødvendige infrastruktur rundt eksperimentene, holde tempoet opp og å styre prøvene mest mulig i retning av industriell lønnsomhet.
 
Samtidig arbeidet Eyde for å skaffe penger til en pakkeløsning som han nå presenterte. Han slo sammen de to fossene og den nye lovende, men langt fra ferdig utprøvde teknologien og ville ha nye kapitalister til å være med og satse penger på denne pakken av energi og teknologi. Dermed ble denne høsten 1903 en av de mest avgjørende i Eydes liv. For sitt ingeniørkontor hadde han ikke lenger store oppdrag med jernbanestasjoner og havner. I stedet la han om kontoret for å drive frem den nye oppfinnelsen som Birkeland og han hadde gjort. Men pengene til eksperimentene ville ikke vare lenge. Det trengtes mer, og selv om prøvene var lovende, var det fortsatt ingen gitt å si sikkert om de ville føre til noe industrielt resultat: altså et høyst risikabelt foretagende. Det var derfor ikke hvem som helst som sto klar til å skyte inn penger. Men Eyde satset alt denne høsten, la hele sin sjel i å drive frem eksperimentene, samtidig som han reiste Europa rundt for å hente inn ny kapital og forhøre seg om siste nytt innenfor kvelstoffindustrien.
 
Først og fremst håpet han på å få med seg tysk kapital og ekspertise, men tyskerne var ikke ivrige nok, og det ble i stedet de svenske wallenbergene som engasjerte seg. Eyde hadde truffet dem året før da de interesserte seg for Vamma, men først høsten 1903 bestemte Knut og Marcus Wallenberg seg for å engasjere sin bank tungt i norsk kraft- og industriutbygging. Wallenbergene kom deretter til å spille en avgjørende rolle i Eydes karriere. De ble nøkkelpersonene på kapitalsiden, de hadde betydelig erfaring med finansiering av industribedrifter, og de hadde tilgang på en ikke ubetydelig svensk teknisk og vitenskapelig ekspertise, noe som til sammen ga dem en overordnet strategisk styring av de prosjektene som de gikk sammen med Eyde om. Eyde på sin side arbeidet frem alle de norske ressursene som det ble satset på, sto for samlingen og oppkjøpet av fosser og utbyggingen av dem og satset altså tungt og avgjørende på utviklingen av en ny teknologi.

Den svensk-norske gründerkretsen stiftet Elektrokemisk 2. januar 1904. Men gründerne ville gjerne ha med fransk kapital, og det viste seg snart at det kunne de bare få dersom de grunnla et nytt selskap, Norsk Hydro, som ble stiftet 2. desember 1905. Det ble et av de store øyeblikk i Eydes historie. Eksperimentene med lysbuemetoden og planene for reising av en ny kvelstoffindustri hadde vært omgitt med hemmelighet, men nå kunne Eyde og Birkeland stå frem for offentligheten og fortelle om både teknologi og industri. I Polyteknisk forening anslo Eyde de store vyer: Utbygging av vannfall og reising av fabrikker for i alt 300 000 hestekrefter ville koste 60-80 millioner, men det var ingen grunn til engstelse.  Det var ikke tale om en industri som skulle avsette sine produkter ”i vort lille land”, men en industri ”for verdensmarkedet”.
 
Dermed kunne Eyde og hans ingeniører for alvor kaste seg over vannkraftutbygging – de skulle nå bygge Europas største vannkraftverk ved Svelgfoss nord for Notodden – og industrireising.  Begge deler var nytt for dem, og Eyde måtte i første omgang skaffe inn kunnskaper fra utlandet. Svensk ekspertise ble hentet for å lære de norske ingeniørene å bygge demninger og kraftverk, og Eyde sendte et par av sine ingeniører til utlandet for å studere hvordan elektrokjemiske fabrikker ble bygd der. I 1907 sto kraftstasjonen og den tilhørende salpeterfabrikken ved Notodden ferdig. Produksjonen av norgessalpeter kunne begynne.
 
Den videre utvikling skal vi her bare så vidt antyde, enda så viktig den var. Fra 1907 kom tysk kapital og ekspertise med i noen år, og en storstilt utbygging startet i Vestfjorddalen, en utbygging som først skulle bli avsluttet i 1916. Da var de veldige kraftstasjonene ved Vemork og Såheim ferdige og leverte kraft til en ny storindustri ved det stedet som i mellomtiden hadde fått navnet Rjukan og var blitt til en hel liten by. Et enormt prosjekt var dermed fullført. Hydro kunne for alvor gå over fra nyreising og anleggsvirksomhet til permanent produksjon og rutinemessig drift.

Eyde spredte seg på mange områder innenfor kraftutbygging og reising av kraftkrevende industri, men Hydros utbygging i øvre Telemark er det prosjektet som ruver sterkest i hans karriere. Hans nest største prosjekt var Eydehavn, langt mindre, men viktig nok. Også her ble det bygd kraftverk og ny kraftkrevende industri og utviklet et nytt tettsted, som til og med fikk Eydes navn. Men Eydehavn ble til på en annen måte enn industrien ved Notodden og Rjukan. Ved Arendal var Eyde mer suveren. I Hydro og under utbyggingen i øvre Telemark var flere personer betydningsfulle, og det var flere krefter som virket inn. Utviklingen som førte frem til det som ble Eydehavn, var langt mer Eydes verk alene. Hydro og utbyggingen i øvre Telemark hadde som forutsetning en metode som Eyde selv hadde lagt ryggen til for å utvikle. Ved Eydehavn drev han ikke med teknologisk nyskaping fra bunnen av. Han kjøpte en eksisterende teknologi fra utlandet og fikk den så utprøvd videre. Utbyggingen i Telemark ble stort sett finansiert med utenlandsk kapital. Ved Eydehavn var norske penger mye viktigere.
 
Gjennom utbyggingen i Telemark realiserte Eyde en stor drøm, drømmen om en norsk kvelstoff- og salpeterindustri, basert på billig kraft i store mengder. Ved Eydehavn startet han med visjonen om en annen type industri som han tenkte i det samme store format, en norsk elektrisk jern- og stålindustri. Hva virket mer naturlig enn å produsere jern og stål av norsk malm, som det var nok av – ikke ved hjelp av kull eller koks som man ellers brukte, men ved hjelp av det som var Norges spesielle fortrinn, billig elektrisk energi.
 
Det var i begynnelsen av 1909 at Eyde innledet den utviklingen som skulle munne ut i etableringen av Eydehavn. I januar kjøpte han en svensk metode for elektrisk jern- og stålsmelting og ville reise en ny elektrisk jern- og stålindustri rundt om i landet, basert på den svenske metoden, norsk malm og norsk fossekraft. Han tok i første omgang sikte på å bygge en prøvefabrikk og et regulært jern- og stålverk ved Hardangerfjorden. Det tok imidlertid tid å skaffe interessenter, opprette de nødvendige aksjeselskap og hente inn den kapital som trengtes, men til slutt kunne prøvefabrikken starte driften i november 1911. 
  
I neste omgang falt hans øyne på Bøylefoss ved Nidelven nord for Arendal. Fossen tilhørte Arendals Fossekompani som var et datterselskap av Elektrokemisk. I april 1910 spurte Eyde de svenske eierne av Elektrokemisk om det var mulig å få kjøpt fossen. Svenskene tilbød ham da alle sine aksjer i selskapet. Eyde kunne få overta hele selskapet, inklusive Arendals fossekompani med Bøylefoss. Eyde kjøpte så Elektrokemisk ved hjelp av norsk kapital. Han ville nå bygge et jern- og stålverk på sørlandskysten med elektrisitet fra Bøylefoss.
 
Det gjaldt å reise mer norsk kapital, og denne gangen fant han det lettest å benytte seg av Arendals fossekompani. I januar 1911 utstedte fossekompaniet en offentlig aksjeinnbydelse. Folk ble oppfordret til å kjøpe aksjer for å finansiere utbyggingen av Bøylefoss og reisingen av et fullt jern-, stål- og valseverk som skulle baseres på resultatene fra prøvefabrikken i Hardanger. Innbydelsen reklamerte for Arendals-distriktet og antydet de historiske linjene: Her hadde det tidligere vært en jernindustri som nå kunne gjenreises, og distriktet bød på malmforekomster som det nye jernverket kunne utnytte. Fossekompaniet eide både Staksnes ved Tromøysund, tomter i Arendal by og hadde sikret seg betydelige malmfelter i Arendals omegn. Aksjetegningen gikk greit, og allerede i slutten av februar 1911 kunne utbyggingen av Bøylefoss begynne.
 
Den store forbrukeren av Bøylefoss-kraften skulle være det nye jern- og stålverket som var tenkt plassert på Vindholmen like utenfor Arendal.  Men senest på nyåret 1911 hadde Eyde fått en annen interessent på kroken. Moderne industri var blitt mer og mer avhengig av å skaffe seg jevne metallflater og nøyaktige dimensjoner ved hjelp av sliping.  Økende bruk av slipemaskiner og –skiver krevde på sin side gode slipestoffer, og i løpet av 1890-årene ble de første fabrikkene for fremstilling av kunstige slipestoffer grunnlagt. Fabrikkene trengte smelteovner som krevde mye elektrisitet. Tysk slipestoffindustri viste sin interesse, og det ble avtalt at det skulle anlegges en slipestoff-fabrikk med kraft fra Bøylefoss. Høsten 1911 ble tomtevalget avgjort. Den planlagte fabrikken for slipestoffer skulle ligge på Staksnes ved Tromøysund, atskilt fra jernverket.
 
A/S Arendal Smelteverk ble stiftet 12. mars 1912 og skulle produsere slipestoffene silisiumkarbid (karborundum) og kunstig korund.  Det var et norsk-tysk selskap. Nordmennene kontrollerte noe over halvparten av aksjekapitalen, tyskerne resten. Ikke bare ble teknologien i sin helhet importert fra Tyskland. Det gjorde også den nødvendige tekniske fagkunnskapen i form av Ernst Moyat som  flyttet fra Tyskland til Norge og ble administrerende direktør og teknisk leder for den nye fabrikken. Allerede under den første verdenskrig forsvant imidlertid det tyske innslaget da Moyat vendte tilbake til Tyskland og de tyske aksjene ble hjemkjøpt. 
Vinteren 1911-12 ble Eyde mer og mer urolig over jernverksplanene. Det viste seg at jernverket ved Arendal ville bli mye dyrere enn tenkt. Overslaget i aksjeinnbydelsen måtte forhøyes med flere hundre tusen kroner. Noen lønnsomhetsberegninger ga til og med underskudd for jernverket. Ettervinteren og våren 1912 så Eyde seg derfor om etter mulige erstatninger for jernverket. I begynnelsen av april forhandlet han med Adrien Badin fra fransk aluminiumsindustri, og sammen skisserte de raskt linjene for et nærmere samarbeid før Eyde dro til USA og ble borte i fem uker for å selge lisenser for Hydro. Etter at han kom tilbake, fortsatte forhandlingene sommerstid i Paris. Deretter reiste franskmennene til Kristiania, og der ble det 20. august opprettet et nytt selskap, Det Norske Nitridaktieselskab – gjerne kalt Nitriden for korthets skyld – eller på fransk Société Norvégienne des Nitrures.
 
Opprinnelig hadde det vært meningen at det nye selskapet skulle ha en overvekt av norsk kapital og være et datterselskap av Elektrokemisk slik som Smelteverket. Det endelige resultat ble annerledes. Franskmennene skjøt inn brorparten av kapitalen. Det var også de som sørget for teknologien, en nyoppfunnen metode, den såkalte Serpek-metoden, som kunne brukes for å produsere aluminiumnitrid – derav navnet på selskapet – som igjen kunne gi både aluminiums- og kvelstoffprodukter. Høsten 1912 begynte selskapet så smått arbeidet på sin nye fabrikk som skulle ligge ved siden av Smelteverket på Staksnes. Det var ikke lenger aktuelt med Vindholmen som fabrikktomt.
 
Det ble riktignok noen forandringer i dette opplegget ganske snart. Allerede sommeren 1913 kjøpte franskmennene ut nordmennene med det resultat at Nitriden ble et rent fransk selskap, og året etter forlot nordmennene selskapets øverste ledelse slik at det ikke lenger ble noen forbindelse mellom Nitriden og Elektrokemisk. Serpek-metoden ble også oppgitt etter noen år, og Nitriden kom ikke til å produsere aluminiumnitrid, men aluminium etter tradisjonelle metoder. Men det viktige var at Eyde hadde skaffet ny industri som skulle avløse jernverket som det aldri ble noe av, og han hadde gjort det ved å innlede et samarbeid med fransk aluminiumsindustri, slik at den dominerende industri ved Eydehavn kom til å bli aluminiumsindustri. Nitriden ble i mellomkrigstiden landets største aluminiumsbedrift.

Sommeren 1913 ble det nye industrisenteret på Staksnes omdøpt til Eydehavn, og 12. juli ble stedet innviet ved en egen dåpshandling. Eydes kone slynget en champagneflaske mot vannbassenget på høyden ovenfor Nitridens tomt. ”Jeg døper hermed dette sted Eydehavn og uttaler det håp at det vil bringe hell og fremgang til de bedrifter som her vil fremstå, og lykke og velsignelse for de mennesker som her skal bygge sine hjem.(se egen side)

"Jeg tillot mig ved en Leilighet for et par Aar siden, at uttale, at Distriktet her bare ventet paa en Mand som Generaldirektør Eyde. Fjeldenes Malm og Nidelvens store Vandmasser ventet paa Befrielse, og denne Mand hadde i Handling vist, at han hadde Ævnen til at paa dette sted ta Naturkræfterne i Mennneskets Tjeneste."

Fra amtmann Sven Aarrestads tale ved innvielsen av Eydehavn

Betrakter vi Eydes karriere under ett, tegner den en bue, med sterk stigning, et høydepunkt, og så en raskt fallende kurve. Høydepunktet finner vi i de siste par årene før den første verdenskrig. Fallet inntreffer under krigen og fullføres i 20-årene. La en bestemt begivenhet for et øyeblikk bringe oss inn i noe av den stemningen som omga Eyde da han sto på høyden. Sommeren 1914 ledet han en stor internasjonal seileruke – han hadde tid til det også. Han var blitt valgt til formann i Kongelig Norsk Seilforening  – KNS – da foreningen trengte ham til å gjennomføre den store oppgaven som seileruken var. Tiltaket ble en dundrende suksess. Eyde figurerte både som formann i KNS, ukens spissarrangør og en som selv deltok i øvelsene med sin ”Beduin”, betegnet som Norges største internasjonale yacht. Det var Eyde som ønsket kongen velkommen ved ukens begynnelse i Horten. Eyde og hans kone ble invitert om bord på den tyske keiser Wilhelms veldige ”Meteor”, som også deltok i konkurransene.
 
Pressen fortalte i glødende vendinger om Eydes haveselskap for båteiere med damer på Bygdøy. "I Hovedvillaen, som ligger høit og frit med Utsyn over Byen og Fjorden, tok Generaldirektøren og Frue mot Strømmen av Gjester, som fra Indgangen gik ut paa Terrassen og videre ned til den anden mindre Villa nede ved Sjøen." Under skyggefulle bjerker var det dekket et bugnende bord, og et ungarsk kapell musiserte. "Meget behagelig overrasket blev man, da Operasanger Bye ... sang fra Villaens Balkon."
 
Så kom fallet. I løpet av første verdenskrig måtte Eyde forlate ledelsen i Elektrokemisk og Hydro. I slutten av 1920-årene ble han også tvunget til å forlate Hydros styre. Hvorfor? Det hadde mer og mer vist seg at han var den evige gründer. Eyde elsket å skape noe nytt, men han slapp lett tingene når de begynte å anta ordnede former. Vanlig administrasjon kjedet ham, hans omgivelser var administrativt sett alltid lett kaotiske, og han hadde liten interesse av å drive det han hadde bygd opp. Derfor gjorde han etter hvert lite nyttig arbeid for Hydro og overlot det meste av ledelsen til andre. Derfor trengtes han heller ikke mer, og derfor måtte han gå.
 
Han måtte også gå fordi han brukte så mye av sin tid på aktiviteter utenfor de to store selskapene som han sto i spissen for. Gründeren i ham fikk best armslag når han arbeidet på siden av en slik etablert struktur som for eksempel Hydro ble etter hvert. I 1920-årene ble han dessuten virvlet inn i en av tidens økonomiske skandaler. Han og andre ble anklaget for å ha opptrådt ubetenksomt og melet sin egen kake under sin befatning med nikkelindustrien i Kristiansand.

Hvilken rolle spiller Eyde i dag? Hvor langt er sporene etter ham nå føket igjen?  Viktige norske industriselskap som han var med på å stifte og lede, lever i beste velgående, først og fremst flaggskipet Hydro, dernest Elkem.  På en måte er de hans viktigste arv til ettertiden. Kraften han bygde ut, fabrikkene han reiste og industrisentrene som ble til der han for frem, eksisterer riktignok også fortsatt, men ikke i samme form og omfang.  Kraft blir det stadig mer bruk for i det moderne samfunn, så det har aldri vært noen fare for at Eydes utbygde kraft ikke skulle bli benyttet.

Men det er ikke alltid at det i dag er hans kraftverk som leverer elektrisiteten. Såheim kraftverk på Rjukan og Bøylefoss ved Arendal gjør det, men ikke Vemork, Tysse eller Svelgfoss, for der er det blitt bygd nye kraftstasjoner, og Vemork og Tysse er blitt til museer, mens kraftstasjonen ved Svelgfoss er revet.
 
Det er ikke mye, om noe, igjen av den industrien som Eyde og hans ingeniører grunnla. Fabrikkhallene står tomme, eller de utnyttes for nye typer industri eller servicenæringer. Ved Eydehavn er det allerede en stund siden Nitriden måtte gi opp, mens Smelteverket har innstilt ovnsproduksjonen, men fortsatt foredler importert råstoff. De gamle ensidige industristedene har i de siste tiårene strevd med å finne erstatning for den opprinnelige, den eydeske virksomhet som nå langt på vei er forlatt.