Religiøse forhold på Eydehavn

Etter hvert som bedriftene Smelteverket og Nitriden etablerte seg i Eydehavn ble også den religiøse variasjonen større. Tradisjonelt hadde området vært preget av bedehusvirksomhet der blant annet ytremisjon stod sterkt. Kirken på Stuenes lå et stykke unna Eydehavn og presten bodde ikke i Stokken kommune, men i Austre Moland. Gudstjeneste var det ikke hver søndag, så Statskirken ble nok opplevd å være noe fjern.

Det særegne med Eydehavns religiøse forhold var det nærmest totalt ukompliserte forholdet til arbeiderbevegelsen i kommunen. Kristne grupperinger og arbeiderbevegelsen har på Sørlandet sjelden hatt nære relasjoner. To eldre indremisjonskvinner fortalte dette om forholdet mellom kristne og arbeiderbevegelsen: Kristendommen var så innfiltra her på Eydehavn. Mange var fra først av i arbeiderbevegelsen, så blei de kristne og så holdt de på begge deler. De fleste som gikk på bedehuset hørte til Arbeiderpartiet. (se også side om fagforeningsvegring)

Eydehavn Indremisjonsforening ble stiftet i 1922, men bedehus- og misjonsaktiviteten hadde vært drevet i eget hus siden 1906. Før byggingen av bedehuset i 1906 ble arbeidet drevet fra hjemmene i Nes eller det som fra 1912 ble hetende Eydehavn. Medlemmene i Eydehavn Indremisjon var også medlemmer av Statskirken. Det var praktisk for disse medlemmene å ha et bedehus i Eydehavn siden det ikke var gudstjeneste i kirken på Stuenes (noen kilometer fra Eydehavn mot Arendal) hver søndag.

Fram til 1912 og fabrikketableringene i Stokken hadde mye av arbeidet blitt drevet av de tilstedeværende kvinnene i området. Mange av mennene var til sjøs eller i Amerika.

Tiden omkring 1912 var en midlertidig nedgangsperiode på bedehuset da folk ble langt mer «opptat med eiendomssalg, husbygging og spekulasjoner» som det heter i kildene. Deretter, fram til foreningsetableringen i 1922, var aktiviteten på bedehuset stigende. Ikke minst tilveksten av «troende venner fra Næsverk» i Holt var viktig bidrag til øket aktivitet.

Kvinnenes innflytelse på bedehusaktiviteten var som allerede antydet stor. De drev mye av arbeidet gjennom basarer og annen virksomhet. Kvinnene hadde etter statuttene for bedehuset fra 1903 den økonomiske kontroll. De hadde ansvaret for den økonomiske driften, og i flere år etter 1922 var et medlem i Kvinneforeningen kasserer i Indremisjonsforeningen.

Kvinneforeningen på bedehuset var en sterk gruppering. Etter 1912 fikk denne grupperingen stadig tilsig av nye medlemmer som ikke hadde vokst opp i Eydehavn. Vi ser også at medlemmer av kvinneforeningen var gift med menn som var aktive i arbeiderbevegelsen i Eydehavn. Det var ingen uoverensstemmelser mellom arbeiderbevegelsen og indremisjonen i Eydehavn.

Fellesmøtene mellom de tre sentrale religiøse grupperingene i Eydehavn, Indremisjonen, pinsevennene og "De frie Venner" kom i stand på midten av 1930-tallet. Dette sier noe om religiøst klima på stedet. Fellesmøtene ble flere ganger arrangert på Folkets hus som var storstua i Eydehavn fra 1927 da bygget var ferdigstilt. To forhold skal nevnes: De religiøse vurderte ikke arbeiderbevegelsens Folkets hus som et tvilsomt sted for religiøs virksomhet. Arbeiderbevegelsen hadde på sin side ingen prinsipiell skepsis mot å leie ut Folkets hus til de religiøse (men leia kunne nok komme godt med). Informantene stiller seg nærmest uforstående til spørsmålet om Folkets hus til bruk for religiøst formål. Det er tvilsomt om det var samme ukompliserte forhold mellom religiøse grupper og arbeiderbevegelsen andre steder.

Menigheten Filadelfia Eydehavn ble stiftet i 1934 og tilhørte fra dette tidspunkt konfesjonen pinsevennene i Norge. Kirkesamfunnet la i sterk grad vekt på enkeltmenighetens rett til å styre seg selv. Dermed ble det menigheten selv som valgte eller kalte sine ledere. Hvis store eller mindre endringer skulle foretas i menighetens virke eller lære vil det være menigheten selv som avgjør dette.

Grunnlaget for dannelsen av menigheten i Eydehavn var et utpostvirke fra pinsemenigheten i Arendal ut over på 1920-tallet. I folketellingen for 1920 var det ingen som oppga kirketilhørighet «pinsevenn». I 1930 var det derimot 22 pinsevenner i folketellingen. Med grunnlag i noen av de muntlige kildene har vi sett at pinsemenigheten i Filadelfia ble til ved en avskalling fra "De frie Venner" i Eydehavn. Denne gruppen av kristne hadde eget lokale sentralt i Eydehavn og hadde navnet Ebenezer.

I 1930 ble pinsemenigheten i Eydehavn konstituert som egen menighet, og høsten 1931 ble nytt kirkebygg innviet. Denne høsten brøt det ut en større vekkelse med utgangspunkt hos pinsevennene. Med bakgrunn i denne vekkelsen ser vi utviklingen fram til 1945 da det oppgis å være 179 pinsevenner i Stokken. Pinsemenigheten har virket som en magnet på mange av de frikirkelige som hadde eller var i ferd med å etablere seg i Stokken i tillegg til dem som ble med i vekkelsene mellom 1931 og 1945.

Vekkelsen omkring 1930 grep sterkt om seg i lokalmiljøet. Arbeiderbevegelsens møter på Folkets Hus ble dårlig besøkt, og de klaget til ordfører Bakke om noe kunne gjøres. Men arbeiderpartiordføreren Bakke ville ikke grip inn. Han sa at han selv gikk på møtene under vekkelsen og han ga husrom til pinsepredikanten som ledet vekkelsen.

Under denne vekkelsen steg også antallet uorganiserte på bedriftene. Flere av dem som tilhørte pinsebevegelsen og "De frie Venner" vegret seg mot å organisere seg og argumenterte religiøst for dette ("Dyret" og "Dyrets merke"lenk til forklaring ). se også side om fagforeningsvegring.

Nærmere en firedel av alle medlemmene i Filadelfia i Eydehavn hadde reist langt da de flyttet til Eydehavn. Dette gjaldt pinsevennene som var en mer radikal religiøs retning enn de andre kristne grupperingene. Det er grunn til å anta at langdistanseflytterne var mer disponert for radikal religiøsitet. Det kan se ut til at det er et visst belegg i forskningen for å hevde at langdistanseflytterne også velger radikale politiske løsninger. Andre steder i landet som i Østfold valgte mange av langdistanseflytterne arbeiderbevegelsen - en politisk radikal bevegelse.

Metodistene i Stokken dannet aldri noen selvstendig menighet. Vi vet heller ikke om det ble satt i gang noe målbevisst arbeid for å få dette til. Antallet metodister var i perioden ikke høyt, selv om det i 1920 oversteg 20 personer. Fra andre ensidige industristeder vet vi at metodistene stod sterkt. Slik var det ikke i Eydehavn hvor særlig pinsebevegelsen stod sterkt.

Baptistene stiftet heller aldri noen menighet i Eydehavn. Vi vet heller ikke om dette tema var til drøfting blant dem selv om de utgjorde markerte innslag i folketellingene i 1920 (12), 1930 (42) og 1946 (17). Mange baptister gikk nok ofte i pinsemenigheten da den ble opprettet omkring 1930. Hans J. Bakke ble baptist mens han bodde i Eydehavn i 1922. Han var medlem i Arendal Baptistmenighet resten av livet, men vi vet at han var ofte i Fialdelfia på møtene der. Uten å vite det helt sikkert tilhørte nok de fleste baptistene Arendal baptistmenighet.

I 1916 ble "Den troende døpte forsamling" på Eydehavn stiftet. Menigheten knyttes til De frie evangeliske forsamlinger som er en løs sammenslutning av menigheter med felles historie tilbake til slutten av forrige århundre. Dette ble den første menighet i Stokken som praktiserte "troendes dåp" eller voksendåp ved full neddykking. Dåpen fungerte som innvielsesrituale i menigheten. Menigheten fikk sitt styre eller eldsteråd med tre medlemmer, og møtene i menigheten ble holdt den første tida som husmøter rundt om i hjemmene. I 1925 fikk menigheten kjøpt et forsamlingslokale sentralt i Eydehavn - Ebenezer.

Det har aldri vært ansatt noen fast pastor eller menighetsforstander. Tilreisende talere og predikanter oppholdt seg for en kort periode i Eydehavn, for så å dra videre og la menigheten selv drive sitt arbeid. Arbeidet i menigheten har fordelt seg på ordinære møter, søndagsskole, juniorarbeid, religionsskole og ikke minst et utstrakt misjonsarbeid.

Menigheten fikk aldri protokoller med oversikt over medlemmene. Menigheten mente at slikt ikke skulle forekomme. Det har vært vanskelig å finne medlemmer av denne kristne grupperingen igjen i folketellingene. Mange ser ut til å ha oppgitt "dissenter" eller "intet" når det gjelder kirketilhørighet. Menighetsordning med medlemsoversikt og synet på åndsdåpen ble på 1920-tallet sentrale stridsspørsmål i menigheten. Resultatet av disse stridighetene ble en splittelse i menigheten som resulterte i etablering av Filadelfia Eydehavn. En av dem som brøt ut av menigheten som en av de første var en av lederne og medlem av eldsterådet siden 1916. Han ble som en av de første valgt inn i eldsterådet i den nystiftede pinsemenigheten Filadelfia.

Som nevnt ovenfor het menigheten opprinnelig "Den troende døpte menighet", men endret dette i 1930 til "Den frie evangeliske forsamling." Endring hang sammen med etableringen av pinsemenigheten i Eydehavn. Ut på 1970-tallet opphørte menigheten å eksistere.

Et egenartet sørlandsk fenomen utgjør Guds menighet på Vegårshei. Menigheten ble stiftet 22. juni 1889. Bakgrunnen for dannelsen må søkes i de lokale religiøse og sosiale forhold på Vegårshei i siste halvdel av 1800-tallet. Den religiøse vekkelsen på 1870-tallet er en viktig faktor, i tillegg til en ny, ung prests motstand mot vekkelsesfolket.

Etableringen av den nye menigheten førte til bygging av forsamlingslokale, som også i dag ligger på samme sted. Dette har vært sentrum i frimenighetens arbeid helt siden starten. Foreninger, ikke selvstendige menigheter, har blitt etablert i blant annet Tvedestrand og Arendal. I Eydehavn har det aldri blitt etablert noen forening eller menighet med utgangspunkt i Guds menighet på Vegårshei, men i statuttene for bedehuset i Eydehavn fra 1903 lyder regel 2 slik:

Andre kirkesamfund, som tilhører den lutherske religion saasom frimenigheden - o.s.v bør ikke nægtes adgang, naar det ikke er til hinder for skolen, samt betale for brændsel og rengjøring.

Frimenigheten som nevnes her er Guds menighet på Vegårshei. Den må ha hatt et relativt godt forhold til indremisjonskretsen i området. Vi har registrert i folketellingen av 1910 at 20 personer i Stokken tilhørte denne frimenigheten. Det kan også ha vært flere siden mange står oppført under betegnelsen "intet samfunn" eller "uttrådt av Statskirken".

Justvik, Nils Martinius. Frikirkelige og lavkirkelige miljøers forhold til arbeiderbevegelsen i Stokken 1912 - 1945. - [Oslo : N. M. Justvik , 1999]